Pliktsex

Gjesteinnlegg av sexolog og parterapeut Tone.

Når vi hører ordet ‘pliktsex’ er det mange som rykker til, og ordet ‘overgrep’ følger tett på. Og ja, pliktsex er et overgrep, men ikke mot en annen. Pliktsex er et overgrep mot en selv og ens egen kropp, uansett om du er kvinne eller mann. Og for dere som lurer på bruken av ordet ‘hen’; det er kjønnsnøytralt pronomen, så når det brukes her er det ikke et spesifikt kjønn det er snakk om.

Pliktsex finnes hos begge kjønn, men statistikker og klienterfaringer forteller at det er mest kvinner som utsetter seg for dette. Pliktsex er noe av det mest misforståtte jeg har kommet ut for som sexolog, og det er mange lag av dette. Mange som kommer til meg og føler at de har pliktsex med partneren, går fra kontoret mitt med en ny følelse rundt dette. Mange tror at pliktsex er det samme som å egentlig ikke ha lyst på sex, men at man blir med på det om partneren viser interesse. I så fall hadde flesteparten av befolkningen i verden lidd. Det er helt normalt at den ene parten har mer lyst enn den andre, tar initiativ, og at den andre blir med selv om sex var langt unna hens tanker akkurat der og da. Men flesteparten av disse beskriver at de får lyst etter hvert, og at sexen er god. At de kjenner på en nærhet til partneren etterpå. Og det er her vi må skille pliktsex fra å få lyst under sex. For det er følelsen ETTER sexen som viser om det du opplever er pliktsex eller ikke. Om du føler skam, føler deg brukt, føler en avstand til partneren og avsky til sex. Om du føler deg presset og føler det er vanskelig eller umulig å si nei uten å ødelegge partnerens humør. Da snakker vi pliktsex. Om du aldri er tent noen gang er dette også noe å se på hos en sexolog, men det får skrives om en annen gang.

Hvorfor pliktsex? Og hvordan løse det?

At man velger å utsette seg for dette kan komme av mange ting; man ønsker ikke såre eller skuffe partneren, man har dårlig samvittighet for å skulle gi enda et avslag, det føles for lenge siden man har hatt sex i forhold til hva som er ‘normalt’ i et forhold, andre par har mer sex så man føler seg dårligere som par, frykt for at partneren skal være utro om hen ikke får regelmessig sex… Listen kan fortsette i det uendelige. Grunnene mine klienter har for å ha pliktsex med partneren er individuelle og personlige, men de fleste stammer fra en frykt for å ikke være god nok for partneren. At å ikke gi hen det hen trenger seksuelt skal føre til noe negativt. Men å sette partneren foran seg selv er ikke bestandig så bra. Man skal både gi og ta i et forhold, greit nok, men gir man fra seg sin seksualitet og nytelse, gir man også fra seg mye av verdigheten og selvaksepten. Mange kvinner sier partneren blir sur om han ikke får sex ofte nok, så derfor stiller de opp for å beholde husfreden. Flere sier at de soner ut når de har sex, og lar mannen gjøre seg ferdig så de kan få fred igjen.

Man må absolutt ikke stille kroppen til disposisjon på denne måten! Dette skaper traumer for kroppen og psyken, og vil skape en kjempestor kløft mellom deg og partneren din. Følelsesløs sex er aldri bra, men kan godtas under one night stands der man kun er ute etter sex, ikke følelser. Men selv i sånne situasjoner skal man merke seg selv og egen kropp. Å sone ut er det voldtekts- og overgrepsofre gjør for å overleve. Å skulle gjøre noe sånt i et normalt forhold der man trygt kan si nei, er å skade deg selv og partneren din. For hva om du hadde sagt til partneren din at du bare ligger der og venter på at hen skal bli ferdig? Hadde det skapt en god følelse hos din partner? Jeg vet at om partneren min kom til meg og sa han følte seg presset til å sex med meg, eller at han bare ligger og venter på at jeg skal bli ferdig, hadde jeg blitt dypt sjokkert og lei meg. Jeg hadde blitt lei meg fordi han ikke har hatt nok tillit til meg til å si fra før, og lei meg for å ha presset et annet menneske til noe han ikke ønsket. Mange er livredd for å såre partneren din ved å snakke om sånne ting, og livredd for at partneren skal gå fra dem. Men er det greit å såre deg selv og kroppen din ved å ha pliktsex om og om igjen? Og er det greit med en partner du tenker så lavt om at hen ikke respekterer deg om du åpner opp om hva du føler?

For det er alltid en grunn til at man ikke ønsker sex, ikke føler lyst eller at man ikke tenner på partneren lenger. Ofte er det flere grunner. Og veldig ofte ligger de så dypt nede i et følelseslager du ikke visste du hadde, at det er vanskelig å finne ordene. Det er ikke bare bare å skulle si til en partner at sexlivet de siste 5 årene ikke har fungert for deg, eller at du føler sex er noe du må tvinge deg til. Det er ikke lett å bruke ord som brukt, tvang, skam og ekkelt om noe som liksom skal være så fint og flott mer partneren din. At noe som egentlig skal bringe dere tettere sammen i realiteten river dere i filler. Pliktsex er smertefullt, og det setter dype sår som rives opp hver gang man repeterer det. Det er mange grader av pliktsex, men fellesnevneren er at det setter spor i din kropp og seksualitet som kan være vanskelig å lege uten riktig hjelp. Jeg sier det til alle mine klienter; kommunikasjon er nøkkelen til alt godt! Kommunikasjon med partner(e), og ikke minst kommunikasjon med seg selv. Hva er det DU ønsker. Hva er det kroppen din ønsker? Og hva skal til for å få tilbake lysten til sex? Disse svarene finnes, du må bare vite hvor du skal lete.



Besøk gjerne Tone sin hjemmeside her

Sammendrag

En liten oversikt over innleggene hittil…


Så mange spennende historier, kule gjester og interessante tilbakemeldinger jeg fikk oppleve i sommer! Før vi tar sats igjen, og får høre fra høstens gjester, tenkte jeg at et lite sammendrag var på sin plass.

Det er også veldig interessant å se hvilke innlegg som ble mest lest!
………..


Den fine samtalen jeg hadde med Åshild fra NRK-serien «Helene sjekker inn», ble sommerens mest leste. Ønsker du å lese om umyndiggjøring i helsevesenet du også, kan du klikke her.



På en fin-fin andreplass kommer innlegget om ærlighet og humor. Veldig glad for at Janne tok seg tid til å snakke med meg, og ikke minst veldig takknemlig for den kule tegningen!
Innlegget kan leses her.



Modige Anne-Jorunn sin sterke historie om det å leve i et voldelig forhold, kom på tredjeplass. Innleggene kan du lese her.



Jeg er så glad for at innlegget om hvordan og hvorfor man bør oppsøke hjelp ble lest av så mange. Fjerdeplassen går til samtalen jeg hadde med terapeut Ariane Flateby, og innlegget kan leses her.



De siste innleggene som snek seg inn på topp fem, handlet om skam rundt eget underliv. «Fittefesten» og «Dick pics» deler femteplassen her. Skam rundt eget underliv hos kvinner, og bilder av mangfoldet kan leses her.
6 karer om pikk, porno og press kan du lese her.
………………….



I tillegg var jeg så heldig å få snakke med selveste «Supporterfrue» om mange spennende temaer. Innleggene fra samtalen finner du her.



Mange lot seg også berøre av modige Glenn sin historie, som handlet om fysiske traumer som ble til psykiske smerter.
Les her.



Carina Elisabeth Carlsen og jeg snakket om problemstillingen «er det kroppsfasong som definerer helse?»
Samtalen kan du lese her.



Jeg fortalte min historie om fordommer i fødselsomsorgen, og fytti katta så vondt det var å dele.
Les her.
……………..
I tillegg har flotte inspirerende folk gjesteblogget. Du kan klikke deg igjennom alle innlegg her.

Tusen takk til alle som har bidratt, alle lesere og alle som deler bloggen min ❤
Gleder meg til fortsettelsen!

Fotograf: @fotograf_elisabeth

Menn og deres utløsning

Gjesteinnlegg av sexolog Max Thorup Due.

”Å få en utløsning” er evolusjonens svar på den ultimate belønning etter en godt utført jobb, og i det sekundet at den unge gutten erfarer hva som skjer når han drar tilstrekkelig mange ganger i sitt stive lem, virker det som at det i etterkant stenges av for all fremtidig innovasjon.

’Å få en utløsning’ blir liksom målet for all fremtidig seksuell adferd – og det er bare sørgelig.

Dette innlegget har primært sikte på menn og deres hodeløse jakt på ‘utløsningen’, men kanskje kvinnene, i deres higen etter å fylle deres vagina med et utall av bokstavkombinasjonspunkter, også kan ha interesse i de tankene jeg gjør meg her? Kanskje?  

SPOILER-ALERT: Det er forskjell på en utløsning og en orgasme, men det opplever de fleste menn aldri. For evolusjonen er likegyldig med orgasmen (den vil bare formere seg), pornoen er likegyldig med orgasmen (den vil se sæd i overdrevne mengder), kulturen er likegyldig med orgasmen (det er noe kvinner får eller faker) og mennene er likegyldig med orgasmen, for de får deres utløsning og så faller de i søvn.

Som art er Sapiens (som vi jo alle tilhører) ganske enestående. Vi har utviklet oss i så stor grad at vi kan gjøre ting som trosser naturen (og truer den). Vi har utviklet oss i så høyt tempo, at våre hjerner fortsatt er på samme nivå som den våre forfedre hadde for 100.000 år siden – og se hva vi har kunnet skape med den. Hvorfor er vi menn da fortsatt på et primitivt pattedyrs når det kommer til seksualdriften?

Menn og utløsning
De fleste menn aner ikke at orgasme og utløsning er to forskjellige ting. Sånn er det. Noen vet det, men de fleste lever i bevissthet om at deres utløsning er det de kan (og skal), og derfor er det det de gjør.

Som tenåring er onani for de fleste forbundet med noe skammelig, noe som foregår i det skjulte hjemme. ”Skammelig” i den forstand at de færreste onanerer åpenlyst foran foreldrene sine. Da jeg var ung gjemte jeg blader rundt omkring; i dag ser alle porno på nettet. Likt for alle er nok at onani ofte foregår lydløst og med utløsning som mål. Dermed lærer man aldri som ung kroppens signaler å kjenne – egentlig er de fleste kanskje likeglad, for i pornoens verden bankes det bare igjennom frem til utløsningen kan fordeles på forskjellige måter utover den kvinnelige modellen, og gjerne i så store mengder at en hingst ville bli misunnelig. Dette skaper en naturlig prestasjonsangst hos enhver ung mann, for ingen kan levere så store mengder sæd uten juks. ’Mengden’ av sæd blir plutselig også et mål i seg selv.

Kroppen lærer på den måten å la utløsningen skje så hurtig som mulig og med så få signaler som mulig, noe som i en parrelasjon kan gi en rekke problemer i forhold til sex med et annet menneske.

Menn og kvinners orgasme
Som mann lærer man veldig raskt det seksuelle konseptet i en parrelasjon. Hun skal ha sin orgasme før han kan få sin utløsning. Det er ofte kriteriet for sex i det hele tatt, og kan han ikke prestere det, er han ikke en skikkelig mann og må lide av en seksuell dysfunksjon – vi kan jo kalle den for ’tidlig utløsning’? I hvert fall kaller man ikke hennes ”sen orgasme”.

Sånn er det ofte. Mannen bedømmer sin evne som ‘’skikkelig mann’’ i forhold til kvinnens orgasme. Noen ganger spør han faktisk ‘’fikk du orgasme?’’. Fordi det er viktig for ham, og fordi han er seksuelt naiv, tror han på hennes forklaring om at det gjorde hun selvfølgelig. Hver gang. Og når hun har fått sin orgasme, kan han onanere seg til sin utløsning i henne. Hun sier til og med  kanskje til ham: ”nå må du gjerne komme”, og så setter han opp tempoet og får sin evolusjonære belønning i form av en utløsning.

Menn og nytelse
”Tenk om mennesket hadde beholdt brunsten. For en ro det ville vært mesteparten av tiden’’

Mange menn oppfører seg som om de var i brunst hele tiden. Input – Output. Alt imellom er bortkastet tid. Nytelsen, nærheten, varmen, lysten, spenningen i kroppen – alt dette er kun noe de ‘finner seg i’ fordi deres partner ønsker det, og derfor påkrevd for å få en utløsning i henne. Det er feminint og ikke noe for ‘’skikkelige menn’’ – hva enn nå det er?

Mennesket er reelt sett det eneste pattedyret som kan nyte sex, å bevege seg inn og ut av sex. Vi er unike i og med at vi faktisk kan ha forventninger til sex – og at vi kan stille krav til sex. Ingen andre dyr kan dette. Det er faktisk mulig for oss Sapiens å nyte sex i timevis. Igjen og igjen!!!

Hvorfor skal det hele overstås så hurtig bestandig?

Utløsning vs. Orgasme
Hvis man alltid ser den samme filmen på kino, kjøper det samme godteriet, ser de samme reklamene og forfilmene; hvis man kjenner hele forløpet ut og inn, så mister opplevelsen din sjarm, og vi ender med å falle i søvn nesten før det hele starter.

Dette er problemet i veldig mange parrelasjoner. Sex er rett og slett blitt for likegyldig. Vi har suttet på den samme dropsen alt for mange ganger, og opplevd samme forfilm igjen og igjen. Vi kjenner plottet ut og inn – så hvorfor ikke bare lukke øynene. Hadde det ikke vært for utløsningen, ville ikke de fleste menn orket sex i det hele tatt.

Som mann er det faktisk mulig å skille orgasmen fra utløsningen. På den måten kan det faktisk la seg gjøre å nyte sex på en helt annen måte. For ved å adskille de to kan lysten og spenningen i kroppen bevares, for det skjer ikke samme utmattelse i orgasmen som ved utløsningen. Faktisk kan ’tørre’ utløsninger også oppnås, sånn at utmattelsen slett ikke finner sted.

Et av de første tiltak du som mann (eller dere som par) skal gjøre for deg/dere selv, er hvorvidt målet om utløsningen din kan fjernes? Ikke sånn å forstå at du ikke kan få en utløsning, men forestillingen om at den skal forekomme skal fjernes. Det samme gjelder for en eventuell partner.

Formålet med sex skal fjernes. Lysten til elskov skal være der i stedet.

Etter det kan man snakke sensualitetstrening, massasje, onaniteknikk m.m.

”Alt er mulig for den som bærer viljen i hjertet”.

Følg gjerne Max på instagram: @duelisme_sexolog

Fanget i et voldelig forhold III

Anne-Jorunn om livet etter…

Som du nå har lest levde Anne-Jorunn 2 år i et voldelig og kontrollerende forhold (se her). Hun måtte takle daglige overgrep, både fysiske og psykiske, og hun strevde med å se at det var en vei ut av dette.
Til slutt følte hun seg så liten, at hun ikke kjente igjen seg selv.
Heldigvis kom hun seg vekk til slutt, og denne prosessen fikk dere lesere et innblikk i, i forrige uke.


I dag kan du lese om hvordan hennes liv er nå, snart 3 år etter dette forholdet.
Her er del 3 av Anne-Jorunn sin historie.
…………………

Forholdet var grusomt, traumatiserende og veien ut var alt annet enn ukomplisert. Voldtektene, kontrolleringen og traumene har satt sine spor, og gitt Anne-Jorunn varige mén som søvnvansker, analfissur, anstrengt forhold til mat og toalettbesøk, for å nevne noe.

Det er jo helt utrolig at noen som opplever dette kan komme seg vekk og få lykkelige liv i ettertid. Det krever imidlertid god hjelp, og helsefremmende tiltak.

Ved den siste psykiatriske innleggelsen min, ble det laget en kriseplan. Dette for at jeg skal klare å kjenne igjen symptomene mine før de leder til en såpass stor knekk at jeg vil trenge innleggelse.  

Et eksempel her er at hvis hun ikke får sove, må hun ta sovetabletter. Hun er nødt til å holde seg aktiv, og har fått teknikker som skal roe angst. Sistnevnte er noe hun føler hun mestrer.

Selvfølgelig har jeg dager hvor alt er helt ræva, men det har alle.
Jeg forsøker så godt jeg kan å gripe tak i de små gode øyeblikkene, og leve på de fremfor de vonde.

Anne-Jorunn forklarer at hun ser for seg en liten boks, som heter «min historie».
-Ikke «min fortid».

Den boksen legger jeg bakerst i hodet. Og kanskje kan min historie hjelpe noen andre, som er i den samme situasjonen.  

Anne-Jorunn velger å dele sin opplevelse, for å bekjempe tabuene rundt seksuelle overgrep og psykisk mishandling.

Vi fortjener å bli behandlet med respekt, og vi fortjener å være lykkelige. Derfor velger jeg å være nettopp lykkelig, fremfor bitter.

Det er så godt at Anne-Jorunn kan kjenne på følelsen av lykke etter noe slikt. Og det er virkelig fantastisk at hun har funnet kjærligheten på nytt.
-Men hun forteller at dette også var veldig vanskelig.

Jeg møtte han her for 1,5 år siden, og det tok veldig lang tid før jeg slapp han inn. 6 måneder med dating tok det før vi offisielt var «meg og deg».
Min forsvarsmekanisme var å fortelle han alt jeg hadde opplevd, og hvis han ikke ble skremt vekk av min forhistorie, tenkte jeg at han kunne være noe å satse på.

Han ble ikke skremt vekk av dette, men fikk heller mer omsorg for meg.

Anne-Jorunn forteller at de bor hver for seg, ettersom de begge har barn fra tidligere forhold. Da er de foreldre når de har barna, og kjærester ellers, hvilket fungerer veldig fint for de. Da slipper hun også å føle seg fanget igjen.

Det er musesteg dette her, og det tar lang tid, men han har vært veldig tålmodig med meg. Han har ikke sparket ned den muren jeg har bygget opp rundt meg, men heller tatt av en og en sten. Og han har gitt meg grunner til å kunne stole på han.

Sånn avslutningsvis…
Har du noen budskap du ønsker å få frem?


Ja, at det faktisk er mulig å overleve etter man har kommet seg ut. Jeg har vært i det svarteste av det svarte, og traumene har gjort så vondt at jeg ikke ville være i min egen kropp. Jeg ville ikke leve. Men man kan få hjelp, hvis man er åpen og forteller om dette, selv om det er så vondt å dele.

Man er ikke alene, for det er dessverre mange som sitter i samme situasjon. Det er ikke VI som skal bære skammen. Det er heller de som har gjort dette med oss.
Nå har jeg et kjempegodt liv, og det hadde jeg ikke trodd for 1,5 år siden. Jeg trodde ikke jeg ville være i live engang. Nå har jeg det så godt, at jeg blir rørt av nettopp hvor fint jeg har det.

Jeg tror det kan redde liv, at andre ser hvor godt man faktisk kan få det på tross av traumene ❤

…….


Bilde hentet fra journalen.oslomet.no

Lever DU, eller noen du er glad i et voldelig forhold?
Ta kontakt med et krisesenter, da de kan hjelpe deg å komme deg ut av det. Du får et tak over hodet, og hjelp til å finne en vei videre.

Man kan også gå inn på volinjen.no eller ringe vold-og overgrepslinjen på tlf 116 006

Utklipp fra deres nettside:
«Vold- og overgrepslinjen er en hjelpelinje for alle som har blitt utsatt for vold i nære relasjoner eller seksuelle overgrep. Hjelpelinjen retter seg også mot voldsutsattes venner og familie og hjelpeapparat som kommer i kontakt med personer utsatt for vold. Linjen er døgnåpen, gratis og helt anonym og skal betjenes av Krisesentersekretariatet og Oslo Krisesenter.»

Spiseforstyrrelser -synes det?

Under ser du én collage med spiseforstyrrede mennesker, og én collage med friske.
Klarer du å se hvilken gjeng som har et anstrengt forhold til mat, og ikke?
Neppe.


Jeg håper at vi her kan vise mangfoldet som er hos både friske og syke kropper
(og topper).
-Og at det blir slutt på at man drar konklusjoner om andres psykiske helse basert på deres kroppsfasong.

Det kan være at hun syltynne faktisk har en annen fysisk sykdom som har gjort at hun har rast ned i vekt, og at dette ikke dreier seg om sulting i det hele tatt.

Kanskje han normalvektige kjemper mot kaloriene i så stor grad, at det går utover hans livskvalitet, selv om han jo ser sunn og frisk ut.

Det kan også være at hun overvektige er en aktiv dame med et avslappet forhold til et variert kosthold, og at hun overhode ikke døyver sine følelser med mat.

I tillegg kan dette handle om gener, hobbyer, mål, sivilstatus, medikamenter og så mye mye mer.

Det er så trist å høre folk med spiseforstyrrelser si at de ikke blir tatt på alvor fordi de ser helt «vanlige» ut.

Og det er leit at de med en kropp litt utenfor normalen, skal anklages for å slite med mat, kropp og eventuelt trening.

Jeg skriver derfor dagens budskap med caps lock:

MAN KAN IKKE SE HVEM SOM HAR SPISEFORSTYRRELSER!!!!
…………………..

Senere skal dere få lese hva menneskene i disse kroppene tenker om sitt forhold til mat, trening, kalorier, kropp og helse!

Ida hos sexologen

Spenning i sexlivet


Forrige uke kunne dere lese om skam rundt eget underliv (se her og her), og basert på tilbakemeldingene var det MANGE som kjente seg igjen.

Jeg tror dagens innlegg også er aktuelt for flere enn bare herr og fru Salberg.
For jeg er vel ikke den eneste som etter mange års samliv føler spenningen er litt borte?

Jeg er veldig spent på hvilke innspill Tone som sexolog og parterapeut har her!

…………………


Etter over 8 år som samboere, og 5 år som mann og kone, er den derre «kan ikke få av seg klærne fort nok» blitt borte.
Den «jakten» man gjerne har i starten, spenningen og lidenskapen…
Dette er ikke der lenger…


Men er du fornøyd med sexlivet deres?

Ja, veldig!
Det er fantastisk lite spennende, sånn sett, men det er trygt, godt og noe vi har lyst på 2-3-4 ganger hver uke hele året.

Men spenningen, den er helt borte.
Samtidig har jeg jo ikke har lyst til å prøve noe nytt heller.

Dette kommer jo an på hvilke behov man har, for noen har jo ekstremt behov for den spenningen. De trenger den, for at det skal kunne fungere.
Mange kommer da til sexologen for tips til hva man kan gjøre da.

Jeg kan som sexolog komme med forslag som tantra, leketøy, swingersklubb, BDSM…
-Men det kommer også an på «hva er spenning for deg?»

Og hva var det med det nye og spennende du satte pris på?
Er dette noe du trenger, hvis du egentlig er fornøyd med det du har?
Hvor mye betyr den spenningen, kontra det trygge gode du nevner?

Jaggu…
Sånn har jeg aldri tenkt på det.


Jeg tror kanskje jeg her har blitt påvirket av alle reklamer fra leketøysprodusenter, artikler i mediene rettet mot par, og alle andre som skal gi deg svaret på hvordan man skal få spenningen tilbake i sexlivet.

Jeg har nok automatisk tenkt at det er noe galt med sexen vår, ettersom vi ikke har den spenningen vi blir påvirket til å tro MÅ være der.


Ja, her er det sexleketøysbransjen som styrer.

Jeg som sexolog synes det blir altfor mye fokus på de 5, 7, 10 forskjellige orgasmetypene som finnes, at man SKAL få orgasme når man har sex og de leketøyene som skal få opp spenningen, for den MÅ komme tilbake osv…

Det er faktisk ikke spenning de fleste trenger…

Jeg har nok rett og slett blitt skremt av at den spenningen frontes som noe som burde være på plass, for at ekteskapet og sexlivet skal fungere.

Ja, det forstår godt at du tenker.

Også er det som jeg nevnte i sted også:
Hva er spenning for deg?

Ehm…veit du…
For meg som er veldig glad i rutiner og kontroll, så er spenning egentlig noe jeg jobber for å unngå. Det er faktisk for meg et negativt ladet ord, og noe jeg ofte frykter.
Høres helt tragisk ut, men sånn er nå jeg…

Spenning er for meg knyttet opp til endring, men jeg har det jo så bra nå, og vil ikke endre på noe. Dette har nok forandret seg med årene, for da jeg var ungdom oppsøkte jeg spenning!
-Men det var nok fordi jeg ikke trivdes i livet mitt slik som det var da.


Hvorfor er det da viktig å få denne spenningen, når du sier du opplever den som utrygg?

Nei, altså, når vi snakker nå så innser jeg jo at jeg ikke ønsker det. Det er nok det at jeg har fått det så prentet inn utenfra at spenning er noe man burde hige etter.

Og med «utenfra», siketer jeg som nevnt til annonsører, medier og leketøysbransjen.

Tone forteller videre at for mange kan sexlivet bli litt for rutinepreget, at man har et mål med sexen, og at man følger en fast «mal» for akten. Først skal kvinnen få orgasme, deretter mannen. Eller først den stillingen hvor den ene skal komme, og så neste stilling hvor den andre skal komme.
Det blir nesten en slags sjekkliste man jobber seg igjennom.

Hvis man derimot dropper sjekklisten, og heller fokuserer kun på å nyte, kan det bli en helt annen opplevelse.

Sex er jo mer enn bare samleie. Samleie er jo penis i vagina.

Sex er jo alt fra kyss til berøring og nytelse, til fingring, penetrering.
-Alt!


Hvis man fokuserer for mye på disse punktene vi hører om fra blant annet sexleketøysbransjen, så blir det mye stress.
G-punktet, P-punktet, A-punktet, prostata osv….

Man kan jo heller bare nyte berørelse, ligge inntil hverandre og kjenne på tenningen.

Og lysten blir så stor at man til slutt må penetrere.
Dette i stedet for å jobbe seg igjennom en sjekkliste.

Det å nyte hverandre, kjenne på tenning, la partneren utforske deg…
Det er jo dette som er spenning.

…………
Denne samtalen tok en helt annen retning enn hva jeg hadde planlagt.
Min plan var å få tips til spenning i eget sexliv, og gi disse rådene videre til dere lesere. Så endte jeg heller opp med å innse at når man er så fornøyd med det man har, er det jo ingen poeng i å skulle endre på det.
I hvert fall ikke når presset til endring kommer utenfra, og egentlig ikke bunner i et indre reelt ønske!

Og jammen trenger det ikke heller å gjøres de store endringene for å oppnå litt mer spenning og nytelse. Det kan holde med å droppe sjekklista og heller fokusere på tilstedeværelse.

Hva tenker dere
?



Besøk gjerne Tone sin hjemmeside her

Gjesteinnlegg

Anders Netland: Motgang kan styrke!

Jeg vet hvor hardt motgang kan treffe og hvor godt motgang kan styrke.
Mitt liv som rusmisbruker var det som inviterte motgang inn i livet mitt. Jeg var bare 13 år da jeg begynte å eksperimentere med rusmidler, jeg har alltid hvert nysgjerrig og eventyrlysten. Lett påvirkelig har jeg også hvert store deler av livet, om det skyldes at jeg har ADHD eller om det bare hørte til min personlighet vet jeg ikke, ikke bryr det meg heller.

Jeg sluttet å bry meg om ting jeg ikke får gjort noe med for lenge siden, det gjorde meg bare mer deprimert og sliten enn jeg allerede var. Jeg kunne gått virkelig i dybden på mitt rusmisbruk men føler ikke at det er det som er viktig her. Rusmisbruk tror jeg er som mye annet som vi begynner med, at det starter i det små og utvikler seg i en eller annen retning over tid. Jeg gikk fra å være en ung energisk sprangrytter som prøvde noe hasj og endte opp som en sliten sprøytenarkoman som faktisk kom til et punkt i livet der jeg ga totalt faen i meg selv og hva som skjedde meg.

Og det var her jeg virkelig ble truffet av mye av livets motgang på mange måter. Jeg var mentalt sliten og hadde mye angst. Jeg følte meg egentlig veldig ubrukelig på mange måter for jeg hadde skuffet meg selv og andre over så lang tid at min selvfølelse og mitt eget selvbilde var veldig svekket grunnet mine dårlige valg i en årrekke. Jeg har ved flere anledninger sagt til mamma at jeg ønsket å rømme landet og at jeg ønsket å dø, for det om jeg innerst inne ikke ønsket dette. Jeg var bare sliten og lei av livet som jeg hadde skapt over tid på grunn av mine valg. Jeg har hatt lyst til å gi opp så mange ganger men har heldigvis alltid hatt noen rundt meg som har minnet meg på min verdi og styrke som jeg på dette tidspunkt ikke klarte å se selv. Men det var det jeg trengte å høre på denne tiden for og ikke gi meg.

I dag har jeg vært avholds i 5 år og har kjempet meg gjennom all den motgangen som livet dyttet på meg, det er så mye jeg kunne sagt men det jeg velger å si akkurat nå er; aldri gi opp uansett hvor jævlig livet virker der og da, for de som kjemper seg gjennom motgang vil bli belønnet med styrke og selvinnsikt.


Fanget i et voldelig forhold II

Anne-Jorunn om veien ut.


Som du kunne lese forrige uke, levde Anne-Jorunn 2 år i et voldelig og kontrollerende forhold (se her). Hun måtte takle daglige overgrep, både fysiske og psykiske, og hun strevde med å se at det var en vei ut av dette.
Til slutt følte hun seg så liten, at hun ikke kjente igjen seg selv.

Heldigvis kom hun seg vekk til slutt, og denne prosessen kan du lese om i dagens innlegg.


Her er del 2 av Anne-Jorunn sin historie.
…………………

Vendepunktet kom da denne mannen fikk en dom for vold fra et tidligere forhold, mot kvinnen han har to barn med. 1 år og 9 måneder skal han sone i fengsel.
Anne-Jorunn får da en telefon fra barnevernet som har mottatt dommen.

De ringte og sa at jeg måtte komme inn på hastemøte, og der fikk jeg beskjed om at jeg hadde 24 timer på å flytte… Hvis ikke ble det akutt omsorgsovertakelse etter paragraf 4.12. Jeg velger da å legge alle kort på bordet, og fortelle hvordan ting faktisk er. Og jeg forteller at jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg vekk.

Ettersom han hadde solgt alle møblene og tingene hennes, visste hun ikke hvordan hun skulle klare seg. Hun hadde kun klærne sine igjen.

Etter anbefaling fra barnevernet, reiser hun til moren sin og forteller alt. Den voldelige mannen tror hun er på jobb, men i realiteten er hun endelig på vei vekk fra han.

Moren hadde hatt mistanker om at det var noe galt, ettersom hun gikk på do hver gang hun besøkte de. Hun fikk jo som nevnt i forrige innlegg ikke lov til å bæsje hjemme.

Mamma hjelper meg å komme meg vekk. Hun hjalp meg også å finne en leilighet i nærheten av de, så jeg skulle føle meg trygg. I tillegg kjøper hun vaskemaskin til meg.

Hun fikk også fantastisk støtte av resten av familien sin.

Mormor og morfar kjøpte sofa til meg, søsteren min kjøpte bord, og jeg fikk seng og TV av broren min. Alle stilte opp.

Man tenker jo at det oppstår en følelse av frihet når man har kommet seg ut av et slikt forhold, men det er faktisk ikke så enkelt.

Når man har hatt noen som har bestemt ALT for deg, så er det veldig vanskelig å måtte ta egne valg og stå på egne ben, plutselig.

Anne-Jorunn møtte på motgang også etter hun hadde kommet seg vekk. Hun fortsatte å gå på jobb, i stedet for å lytte til kroppen sin.

Det burde jeg ikke gjort, for jeg jobber i bolig for psykisk utviklingshemming, og der oppstår det utageringer.

Utagering skjedde, Anne-Jorunn fikk et slag, og det neste hun husker er at hun våkner på sykehuset uten hukommelse.

Jeg husker ikke hvem jeg er, eller hvor jeg er. Jeg husker kun all mishandlingen jeg har vært igjennom. Damen som sitter på stolen ved siden av meg, lærer jeg senere at er mamma.

Anne-Jorunn takker da ja til å komme til en psykiatrisk avdeling, hvor hun oppholder seg de neste 3 månedene. Det blir noen lange måneder hvor hun må lære seg alt på nytt. Hun får besøk av familie i denne tiden, men det blir en ubehagelig opplevelse.

Det er det jæveligste jeg har vært med på. Jeg var livredd hele tiden.

Det verste med hukommelsestapet var å ikke huske barna mine engang.
Jeg kunne kjenne hvor høyt jeg elsket de, men ingenting fra livet vårt sammen.

Jeg husket ikke at jeg hadde vært gravid engang…

Takket være venninner og familie, kom hun seg igjennom det, og ble skrevet ut.
Hun hadde fortsatt ikke fått tilbake hukommelsen, og trengte psykisk hjemmesykepleie.
 

Legene hadde sagt at den dagen hun følte seg trygg igjen, ville minnene komme tilbake. Denne dagen kom 27.mars, da hun fikk høre at den voldelige mannen var i fengsel.

Det var som å skru på en bryter, og alle minnene kom tilbake. Jeg husket hele livet mitt, og det var fantastisk.

Jeg bestemmer meg da for at NÅ er det på tide å anmelde han, fordi jeg mener at han burde få en straff for det han har gjort mot meg.

Anne-Jorunn forteller at prosessen med anmeldelse og avhør var tøft. Det var vanskelig å måtte fortelle og gå igjennom alle detaljer, sammen med fremmede mennesker. I tillegg blir saken henlagt på grunn av manglende bevis.

Dette førte til masse flashbacks, og jeg ender på psykiatrisk fordi jeg ikke har lyst til å leve lenger.

Hvis hun skulle ha det så vondt, ville hun ikke leve mer. Men hun ville jo ikke dø heller, på grunn av barna sine.

Jeg har to fantastiske barn som gir meg grunn til å leve, så derfor oppsøkte jeg hjelp.

Anne-Jorunn har hatt flere innleggelser etter hun kom seg ut av forholdet. Det var vanskelig å oppleve alle flashbacks, mangel på søvn og spiseproblemer, i tillegg til riftene, da hun har fått anal fissur etter analsexen hun ble tvunget til.
 Den siste innleggelsen hun hadde var for ett år siden, og hun sier at dette var det beste oppholdet.

…………………..

Det er så godt at Anne-Jorunn til slutt kom seg vekk. Selv om veien ut var alt annen enn uproblematisk, og hun bærer med seg varige mén, er livet den dag i dag etter omstendighetene veldig bra.
Les mer om dette neste uke.



Bilde hentet fra journalen.oslomet.no

Lever DU, eller noen du er glad i et voldelig forhold?
Ta kontakt med et krisesenter, da de kan hjelpe deg å komme deg ut av det. Du får et tak over hodet, og hjelp til å finne en vei videre.

Man kan også gå inn på volinjen.no eller ringe vold-og overgrepslinjen på tlf 116 006

Utklipp fra deres nettside:
«Vold- og overgrepslinjen er en hjelpelinje for alle som har blitt utsatt for vold i nære relasjoner eller seksuelle overgrep. Hjelpelinjen retter seg også mot voldsutsattes venner og familie og hjelpeapparat som kommer i kontakt med personer utsatt for vold. Linjen er døgnåpen, gratis og helt anonym og skal betjenes av Krisesentersekretariatet og Oslo Krisesenter.»

Klar for skolestart?



Det nærmer seg første skoledag for tusenvis av små spente 5- og 6-åringer. Som foreldre lurer man på om man har forberedt poden godt nok.
Hvordan ligger det an med leseferdighetene?
Eller hva med skjønnskriften?

Vet dere hva?
Dette har ingenting å si!

Vet barnet ditt sin egen verdi?
-Eller at h*n er bra nok?

Har du lært det å ta vare på seg selv?
-Eller å snakke om følelser?

Vet barnet hvordan man kan være glad i seg selv?
-Eller å be om hjelp når ting butter?

Vet poden hva psykisk helse er?
-Eller hvordan omfavne forskjeller?

Alfabetet, 2+2 og engelske gloser får være skolens ansvar.
Så får vi foreldre bruke den siste uka på å sørge for at vi er på rett spor når det kommer til å oppdra inkluderende, forståelsesfulle og rause barn.
-Som også forstår sin egen verdi, og egne grenser.

Dette er en bønn fra ei som hadde full kontroll på alle ferdigheter og fag gjennom hele skolegangen.
-Men som ikke på ett eneste tidspunkt hadde det bra inni seg.

Ta en liten fot i bakken i alle forberedelser, og tenk over hva som er viktig for barnets fremtid:
Å være et hestehode foran klassekameratene i alfabetet, eller å være kapabel til og ta vare på sin egen psykiske helse og de rundt seg?

Janne Nordvang: Ærlighet og humor

-Livet er lettere om man kan le litt av seg sjøl.



Janne Nordvang er ei herlig dame som bor i samme bygd som meg selv.
Bloggen hennes er veldig populær, særlig blant damer 40+, og det er forståelig. Innleggene hennes er ofte hysterisk morsomme skildringer av opplevelser fra eget liv, og krydres i tillegg med fantastiske illustrasjoner.

Janne legger ikke skjul på hvordan det ligger an med kropp, sex, samliv og liknende etter noen tiårs samliv og 3 svangerskap. Måten dette gjøres på er med glimt i øyet, og med totalt fravær av selvhøytidelighet! 

På bloggen betegner hun seg som kjedelig, men lykkelig.
Jeg synes hun er alt annet enn kjedelig, og hadde veldig lyst til å ta en prat med denne morsomme bloggeren.

…………………

Janne forteller at så langt tilbake hun kan huske i livet, har humoren alltid vært der. Blant annet grunnet en morsom pappa, som brukte humor i oppdragelsen. Janne var aldri utrygg i skolen, men heller aldri veldig trygg på seg selv.
Aller helst ville hun bare være usynlig som liten.

I min lille venneflokk var jeg «hu som var gøyal». Jeg har tenkt tilbake på det, og lurt på om jeg skjulte meg bak humoren fordi jeg ikke trodde jeg var noe annet…
Men jeg tror ikke det heller.
Det bare ligger så naturlig for meg.


Det blir raskt tydelig i samtalen vår at Jannes livssyn og perspektiv preges av tapet av moren i alt for tidlig alder.
Hun sier det så fint:  

Livet er for kort til å ikke le litt av det.
Og for kort til å ikke være takknemlig for de rynkene man får.
Det er ikke alle som blir gamle nok til å få det…

Moren hennes døde av leukemi 41 år gammel.
Janne var da 21, og hadde sett sin egen mor bli alvorlig syk, for så å dø.

Bloggen hennes oppstod da hun selv nærmet seg 40. Hun bestemte seg for å slutte og rakke ned på seg selv, og heller fokusere på alt det fine hun har i livet.
Det var grunn for endring, og med den endringen kom bloggen.
Da fikk hun det svart på hvitt fremfor seg hvordan hun hadde det.

Jeg synes det er veldig gøy hvordan du presenterer det å være deg.
Rett og slett alt hva det innebærer å være 40+ og ha 3 unger…

Ja, som i tillegg er født med 9 måneder og et kvarters mellomrom…

Haha, ja, nettopp!

Ja, men det skjer noe da altså. Starten på det forfallet, det skjer liksom over natta.
Som at jeg for første gang rett og slett tisset på meg.


Men har dette vært tøft?

Eller er det bare gøy, tenker du? 

Nei, altså…
Det er jo ikke bare gøy å måtte inn og skifte etter å ha hoppet på trampoline.
-Men jeg har aldri satt meg ned og tenkt at dette var det.

Jeg er SÅ glad i livet, og glad for å være frisk, for jeg har jo sett hvor innmari fort det kan gå gærne veien. Og jeg vet jo hvor nitrist livet er når man ikke er frisk lenger.

Jeg tror jeg bare gleder meg over det som er, også ble jeg ikke noe glansbilde…
-Men faderullan, jeg har jo så mye annet jeg er stolt av.
Jeg har bært frem barn, født, tatt keisersnitt…
Og jeg har oppdratt tre knakenes kjekke barn, hvor jeg har vært engasjert fra de var bittesmå.

Jeg har gjort så mye riktig, og jeg tenker at da får det bare være at det henger og lekker litt.

Jeg synes det er så deilig med det fellesskapet som oppstår når bloggere som Janne åpent forteller om skavanker og andre aspekter ved mammakroppen, familieliv og ekteskapet.
Det er nok dette fellesskapet som gjør at hun har en stor gjeng flotte voksne damer som følger henne gjennom bloggen og facebook.

Også tenker jeg at de der ute som er usikre, skammes over kroppen etter barn og liknende, kan ha godt av å se andre tøyse litt rundt det.
Kanskje for å ufarliggjøre, eller gjøre det mindre seriøst.


Ja, og naturliggjøre det litt.

Det er ikke bare bare når kroppen beveger seg sørover. Da er det ikke like ålreit å tre på seg en bikini og gå på stranda.

Og jeg var jo en gang der.
Men så begynte jeg å tenke over hvem jeg egentlig gikk på stranda for.
Hvis noen synes jeg ser tjukk ut,

så jaja -da synes de det da…
Jeg har lyst til å bade.

Vi bruker så mye tid på å tenke igjennom hva andre synes.

Jeg har aldri vært flau over å kle av meg foran gubben, for eksempel .
1. Han er tjukk han også.
2. Og han er grunnen til at jeg er det.

Janne forteller videre at dette er noe som gjerne kommer med alderen.
Hun var selv tidligere den som ikke følte seg bra nok, og som gjemte seg under store T-skjorter. Nå har hun fått et annet perspektiv på dette.
Også hjelper det å dele, sier hun.
Jo mer hun skriver om det, og mer hun deler, jo lettere blir det.

Vi må jo også snakke litt om de hysterisk morsomme illustrasjonene du har på bloggen.
Tegner du de selv?

Ja, det gjør jeg.
Jeg startet egentlig med det fordi jeg er jo ikke et glansbilde å se på, og jeg synes selfier og bilder av meg selv er vanskelig.
-sliter med akkurat den.

Også synes jeg det blir rart å ta bilder i ettertid til noe som har skjedd.

Da er det lettere å tegne.

Janne forteller videre hvordan hun koser seg med tegneblokka sammen med litt kaffe, og musikk eller tv-serier. Dette kan hun fint lage en hel kveld av.
……………….
At livet setter sitt preg på kropp og topp, er det liten tvil om.
Dette er noe som skjer oss alle i større eller mindre grad.
Tenk om vi kunne sett på dette med Jannes perspektiv:
La oss heller le litt av det, og være takknemlige for at vi faktisk lever og får oppleve forfallet ❤


Ønsker du er god latter, eller å lese om Jannes flotte refleksjoner, kan du finne bloggen hennes her.