Umyndiggjøring i helsevesenet

Åshild fra NRK-serien «Helene sjekker inn».


Foto: Johanna Martinsen Brygfjeld

Åshild Martinsen Brygfjeld fikk kjenne på depresjoner allerede da hun var 12 år gammel. Hun ble som 18-åring diagnostisert med bipolar lidelse, og har gått på medikamentet Litium fra diagnostiseringen og frem til 20.juni i år.

Hun fortalte modig sin historie på tv, i dokumentarserien «Helene sjekker inn», og lot kameraene følge deler av hennes reise på vei til å bli medikamentfri hos Hurdalssjøen Recoverysenter.

Jeg ble særlig nysgjerrig på dette hun fortalte om hvordan hun ved flere anledninger ble unødvendig umyndiggjort av helsevesenet. Årsaken til at nettopp dette fanget min interesse er at jeg selv har vært offer for den samme behandlingen.

Videre kan du lese både Åshild og min egen opplevelse av dette.


Helsevesenet så på medikamenter som en løsning allerede da hun var 12 år gammel og deprimert, men hvis man setter noen med bipolar lidelse på antidepressiva, kan det gå riktig så galt.

Heldigvis hadde jeg en mor som sa nei til dette.

Da Åshild var 18, ble hun etter en periode med mani, diagnostisert med bipolar lidelse. Hun fikk medikamentet Litium, og beskjed om at denne medisinen måtte hun gå på resten av livet.

Hun forteller åpenhjertig i NRK-serien «Helene sjekker inn», om hvordan hun føler helsevesenet har snakket over hodet på henne.  

For meg så har særlig leger vært en slags autoritet, og jeg har alltid respektert slike autoriteter. Jeg tok det rett og slett for god fisk at jeg måtte gå på dette medikamentet for resten av livet, ettersom det var det jeg fikk beskjed om.

Og livet på Litium har vel heller ikke vært problemfritt?

Nei!
Det har vært alvorlige bivirkninger.
Jeg har i praksis gått med kronisk diaré i 11 år, se for deg noroviruset for eksempel, og livet mitt har handlet om å konstant måtte vite hvor nærmeste toalett er. I tillegg er jeg vant til å være så oppblåst at det ser ut som jeg er 8 måneder på vei. Mye smerter har det óg vært, og generelt lav livskvalitet.

Jeg ble jo også syk igjen etter noen år MED dette medikamentet. Det var da snakk om mani med påfølgende psykose. Jeg ble tvangsinnlagt, og deretter fulgte en depresjon på 6 måneder. Her trakk helsepersonell automatisk konklusjonen om at jeg ikke hadde tatt medisinene mine, noe som ikke stemte. De har jeg tatt to ganger om dagen, hver eneste dag i 11 år.
 
Ingen presenterte andre alternativer for Åshild. Og ingen spurte hva hun følte om dette. Dette ser man veldig ofte i helsevesenet, særlig når det er snakk om psykisk helse. Medikamenter er førstevalget, og pasientene blir ofte ikke introdusert for andre alternativer.   

Det blir nesten som kjemisk lobotomering.
-Og menneskene skal helst være medgjørlige, ikke lage opprør og ikke ta plass.
Ofte blir man også gjemt bort på institusjoner.

Åshild forteller om møtet med Hurdalssjøen Recoverysenter.

Jeg opplevde for første gang at noen spurte meg hva JEG trengte. Jeg fikk et team med psykolog, psykiater, trener og liknende, og spørsmålet om hva de kunne gjøre for å hjelpe MEG.

Det var ikke lenger en gruppe autoriteter som snakket over hodet på henne, det var faktisk hun selv som fikk lede første møtet. Det ble også utarbeidet en personlig serviceplan for nettopp henne. Hun gikk der gjennom sykdomshistorikken sin, og skrev ned hvilke symptomer som gjør seg gjeldende ved utvikling av hypomani og mani.
Det ble da sett på tiltak man kan sette i gang før ting eskalerer.

Dette var en stor kontrast til tidligere opplevelser hvor det kun har blitt sverget til Litium som eneste løsning.

Jeg er veldig spent på å høre om Åshild tenker at denne umyndiggjøringen er typisk for psykiske lidelser. Er det annerledes hvis man har fysiske sykdommer?

Nå har jeg heldigvis ikke hatt så mange fysiske skader eller sykdommer, men jeg får inntrykk av at hvis man for eksempel får kreft, så får man en informativ brosjyre og man får hele tiden forklart stegene videre.

Ved psykiske lidelser opplever jeg at psykiaterne bare ser på symptomene, men ikke fokuserer på hva som ligger bak – hvorfor opplever jeg å bli manisk i denne perioden av livet? Har jeg stresset mye, har det skjedd noe i privatlivet mitt, eller har jeg vært utsatt for en traumatisk hendelse? Dette har jeg aldri fått spørsmål om fra psykisk helsevern og helsepersonell.


Åshild har også opplevd å bli avvist når hun har gjenkjent de alvorlige symptomene, og oppsøkt helsevesenet selv. Hun har i tillegg blitt unødvendig beltelagt under innleggelse, i stedet for å bli møtt med dialog og forståelse. De aller fleste helsepersonell hun treffer har et genuint ønske om å hjelpe, men systemet er bygd opp slik at det strukturelt kan diskriminere og umyndiggjøre mennesker i krise.
Hun håper denne mellommenneskelige kulturen hun blant annet møtte på hos Hurdalssjøen Recoverysenter er på vei opp og frem.


Årsaken til at jeg kjenner meg så veldig igjen i dette Åshild forteller er opplevelsen jeg selv hadde da jeg var innlagt på sykehus for anoreksi som 14-åring. Der skulle jeg «feites opp» på en matplan laget av en ernæringsfysiolog jeg ikke fikk møte en gang. Jeg måtte spise mat jeg ALDRI hadde spist tidligere, noe som er veldig ugunstig ved et komplisert forhold til kropp og ernæring. Mye av denne maten ville jeg heller ikke spist i frisk tilstand, da det ikke var vanlig kost for vår familie.
Er dette veien å gå for å få noen friske fra anoreksi?
Burde man ikke heller hatt en dialog underveis i disse 2 månedene jeg var innlagt, hvor vi sammen fant ut hva slags mat som kunne få meg opp i vekt samtidig som det føltes naturlig ut å spise?

Jeg fikk heldigvis kranglet meg til å slippe den ene typen med grusom næringsdrikke, den med eplesmak. I tillegg kunne jeg få droppe saus på maten. Saus har jeg aldri likt, og kommer heller aldri til å like. I et brøkdels sekundfølte jeg meg hørt.


Så dukket en veldig autoritær sykepleier opp, og tvang i meg maten jeg jo hadde fått vedtak på at jeg skulle slippe. Hun stod over meg og sa gang på gang «Ida, du er så syk du! Åååå, så syk! Klarer du ikke spise saus på maten, slipper du ikke ut herifra! Se nå til å drikke opp epledrikken din også!»

Umyndiggjøring på verste nivå.

Det her er jo hersketeknikker satt i system, basert på skyld og skam.
Og dere kjenner jo til begrepet «institusjonalisert». Jeg husker selv hvor lett jeg gikk inn i rollen som «flink pasient», og hvor redd jeg var for sanksjoner.

Disse sanksjonene fikk jeg dessverre et ublidt møte med ved innleggelsen på Ahus. Mens de andre syke barna på barneavdelingen fikk is og tv-spill, fikk jeg strenge skjermtider og ekkel eplebasert næringsdrikke som jeg egentlig skulle få slippe. Spiste jeg maten for sakte, ble jeg fratatt tv-tid.

Hva slags signaler sender dette?

At som fysisk syk er det synd på deg og du fortjener omsorg og skal skjemmes bort, men som psykisk syk skal du disiplineres.
Noe så ille!

Off.
Jeg bruker å si, når folk påstår at kropp og psyke ikke henger sammen, at når du blir lei deg, da begynner jo noe i øynene dine å produsere veske, og det renner tårer ned.
Eller hva med gåsehud…?

Jeg tror det er dit samfunnet er på vei nå. At man ser mer sammenhengen mellom det psykiske og fysiske, hvor man ikke deler dette i to. Det tror jeg er hensiktsmessig, kanskje særlig ved psykiske lidelser.

La oss håpe dette!
-Så andre slipper å oppleve slik umyndiggjøring i helsevesenet som Åshild, jeg selv og sikkert mange andre har gjort.


Hva tenker dere lesere?
Har dere opplevd umyndiggjøring i helsevesenet?



6 kommentarer om “Umyndiggjøring i helsevesenet

  1. JAAAA!!! Takk! Fytti katta det burde være mye mer fokus på dette i utdannelse av helsepersonell! Det er flaut og skammelig at sånne folk får lov til å jobbe med sårbare mennesker i pleie og omsorg! Har selv opplevd dette ved flere anledninger både innen psykisk helse men også i fødselomsorg! Rett og slett trakassering av sårbare! Jeg er helt sikker på at paradigme skifte er på vei 🙌🏼😍

    Liker

      1. Paradigme skifte er her men det tar nok litt tid for å skifte hele systemet helsevesenet består av men det skjer endringer litt og litt og er mange mange dyktige mennesker som jobber for mer bevisste og empatiske tilnærming til sårbare mennesker heldigvis! 👏🏻🥰 Veldig modig at dere tørr sette fokus på dette spennende tema 😅

        Liker

      2. Det er sant! ❤ Og helt perfekt blir det aldri. Det er ikke reellt å håpe på. Men hvis noen færre slipper å oppleve det vi har opplevd, er det et stort fremskritt ❤

        Liker

  2. På kort sikt er det greit med å slutte med medisin, men på lang sikt kan det oppstå psykose som er mer farlig enn forrige. Mennesker må stole på vitenskapelig informasjon.

    Liker

    1. Tja. Kanskje det er din opplevelse, men det er veldig mange som går på unødvendig mengde medisiner der ute. Selv har jeg forsøkt å slutte med medisiner, men måtte starte på de igjen. Andre klarer fint å slutte med medisiner, og får en bedre livskvalitet. Dette vil nok variere fra person til person. Det finnes ganske mange tilfeller der ute som viser at «vitenskapelig informasjon» ikke er korrekt i alle situasjoner 😉

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: