Når fysiske traumer blir til psykiske smerter II

Glenn Edward Smith om tiden etter ulykken

Som man kunne lese i forrige del av Glenns historie (her), ble han utsatt for en grusom ulykke, og det var nødvendig med en lang og omfattende oppfølging i ettertid.
-Både psykisk og fysisk

Hjelpen mottok han aldri fra det norske helsevesenet, selv om han hadde med seg en tykk detaljert mappe fra det tyske sykehuset om hva han ville trenge i etterkant av ulykken for å komme seg til hektene igjen.
Denne svikten i helsevesenet ble ødeleggende for hans liv.

Glenn deler åpenhjertig og gråtkvalt hvordan livet har endret seg totalt disse siste årene. Fra å være en fryktløs jockey, til å henge i et belte ned fra taket.

………………..

Selv om ulykken var voldsom, og det ville være naturlig å få store problemer i ettertid, skulle det imidlertid ta flere år før PTSD’en gjorde seg til syne.  


Jeg trodde jeg var supermann, og bouncet tilbake etter 5,5 uke sykemeldt.
Jeg ville rett og slett bare tilbake på hesteryggen.

Når man ikke blir fulgt opp av fastlege, eller noen andre i helsevesenet, føler man at man bare må kjempe på. Jeg var tilbake på hesten etter 6 uker, red inn til seier i hesteløp 2 måneder og 27 dager etter ulykken. I permen fra det tyske helsevesenet står det tydelig at jeg skulle vært sykemeldt i 6 måneder til…


Noe jeg opplever både gjennom egen psykiske helse og tilbakemeldinger på instagram fra andre i liknende situasjon, er at når vi trenger hjelp, trenger vi ofte hjelp til å bremse. En lege, terapeut eller liknende som ber oss roe ned og ta vare på egen helse.
Vi mennesker er nok laget sånn at vårt overlevelsesmodus kicker inn ved kriser, og den naturlige reaksjonen er å dure på videre.
Kjempe på i et høyt tempo, rett og slett.
Dette er noe Glenn kjenner seg igjen i.

Ja, det blir rett og slett fight or flight-modus. Jeg valgte fight.

Det er vanskelig å se selv at man er syk. Jeg er i hvert fall sånn laget at noen må fortelle meg at jeg ikke er frisk, for at jeg skal forstå det. Jeg klarer ikke kjenne eller forstå det selv.
Men i dette tilfelle fikk jeg jo ingen oppfølging.


Men når kom etterdønningene, og symptomene på at noe var galt?

Det tok faktisk 15 år. Igjen, jeg trodde jo jeg var supermann, og uansett hvor mange skader jeg fikk, så kjempet jeg på videre. Skikkelig fight mode.

Jeg har nok alltid vært utagerende, men når jeg tenker tilbake var det rundt dette tidspunktet det eskalerte. Særlig gjennom alkohol og festing. Jeg kunne feste vilt i opptil 15 dager på rad.

Glenn forteller videre at jo mer utagerende han var, jo mindre spørsmål stilte de rundt han.

Det var heller sånn: «vi inviterer Glenn, for han er så morsom på fest».  

Han forteller også om hvordan han gikk all in i arbeidslivet. Han skulle være best. Hans adhd har gitt han evnen til å ha et høyt aktivitet- og arbeidsnivå, men etter hvert kom PTSD’en snikende.

Jeg hadde forventet en slags switch, men det var ikke sånn.
Det kom snikende, lag for lag.
Jeg skjønte ikke hva som foregikk, og kunne ikke stoppe den mer og mer utagerende oppførselen.

Jeg begynte med dop i en alder av 40!
Da skjønner man tegninga.

Dette Glenn forteller her, er ganske vanlig. Traumer man opplever, føler en kanskje at man kjemper seg greit igjennom, men så kan det komme tilbake og hjemsøke en i ettertid. Det virker som mange sliter med å fange det opp, da det ofte kommer snikende, sånn som Glenn beskriver. Og kanskje er man på et sted i livet hvor alt egentlig er på topp, og man forstår da enda mindre hvorfor psyken begynner å skrante.

Noen fortrenger også traumet man har opplevd, og gir det ikke den oppmerksomheten som trengs for å bearbeide det ordentlig.

Ja, og for meg var det som at for hvert eneste traume jeg har hatt, så eskalerte det. Det er som å fylle et glass med litt og litt vann, og til slutt så renner det over. Og det er ikke på det punktet det renner over at sykdommen er. Det er alt som har fylt dette glasset over tid.

Som jeg nevnte i forrige innlegg kan disse opplevelsene også være psykiske traumer i form av ting vi har opplevd, eller ikke opplevd. Psykisk vold, eller mangel på omsorg er eksempler på disse to.

Ja, og jeg føler nesten at disse psykiske traumene er enda verre enn de fysiske.

Jeg er heldig å være oppvokst i en fattig, men kjærlig familie, så for meg har det vært de fysiske tingene som har ødelagt.

Da det startet å skurre i psyken, kjørte Glenn på med samme taktikk som han var vant til. Dette var noe han skulle fikse selv, for han hadde jo klart det så mange ganger tidligere.
Men forskjellen var at denne gangen var det psykisk, og ikke fysisk. Han forklarer at hver gang han forsøkte å blokke tankene og sykdommen som kom, jo kraftigere returnerte det igjen senere.

Til slutt var det en mikstur av dop, alkohol, gambling og utagering som fikk meg gjennom dagene.

Det kommer noen tårer rennende ned fra bak Glenn sine solbriller mens han forteller om ekteskapet…

Kona og jeg ble enige om å flytte fra hverandre i Desember 2018, da jeg var i ferde med å destruere oss begge. Hun hadde stått bak meg i nesten 7 år med en mann som var så selvdestruktiv at alt håp var ute. Av alle ting, mistet jeg det kjæreste jeg hadde, og det var det eneste riktige jeg gjorde fra PTSD’en eskalerte fra 2011.

Vi reddet vennskapet vårt, men ekteskapet var totalt ødelagt av løgnene mine, misbruket og avhengighetene mine.
-og ikke minst at jeg ikke klarte å nevne alt jeg sier her med et ord, hun måtte i stedet oppleve det.

Glenn har ved 3 anledninger ikke sett annen utvei enn å ende livet sitt. Episoder hvor så mye dop er puttet i kroppen, at hadde han hatt en helt vanlig fysiologi, skulle han vært død nå.
Ved siste selvmordsforsøk hang han i et belte fra en bjelke i taket.

Den alvorlige ulykken, overdoser, henging…
Det virker som om denne kroppen bare ikke kan dø…

Det er vondt å høre Glenns historie. Det er så mye elendighet, at man nesten ikke kan forstå hvordan denne mannen klarer å kjempe seg igjennom dagene. Heldigvis ble han ikke en del av den tragiske selvmordsstatestikken.
Den som også viser at ca 70% av de som tar livet av seg er menn.

Hvordan han klarer å leve i dag, hvilke tiltak som har hjulpet han og hans tanker rundt menn og psykisk helse kan du lese om neste uke.

Glenn deler ufiltrert sin historie, og tar opp viktige temaer på instagramprofilen @lifeofthesmithwithptsd

3 kommentarer om “Når fysiske traumer blir til psykiske smerter II

  1. Dette er så sterkt og så relevant for mange som har opplevd traumer. Kjenner meg godt igjen på at det psykiske kommer årevis i etterkant. Tusen takk for at du deler og setter ord på noe som er vanskelig å snakke om. Keep fighting, Glenn! Heier på deg!

    Likt av 1 person

    1. Tusen takk😊
      Alle som har opplevd traumer, vet det er en evig kamp og vi har alle forskjellige mekanismer for å få en eller annen kontroll på anarkiet som oppstår i hodet og kroppen.
      For meg var det skrivingen og dele mine erfaringer og andres som hjalp meg. Når jeg leser livet mitt skrevet ned av noen andre, slik som Ida har gjort i denne fantastiske bloggen, blir jeg helt satt ut av hvor komplekst det hele virkelig er.
      Igjen, tusen takk for heiaropene, det gir meg styrke til å fortsette kampen☺️

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: