Mitt møte med terapeut Ariane Flateby

Er det forskjell på kvinner og menn hva angår psykisk helse?


I forrige innlegg med Ariane (se her) kunne man lese hvorfor man bør oppsøke hjelp, og hva som venter hos en terapeut da.

Med tanke på Glenns historie (les her), og tilbakemeldinger jeg får på instagram, virker det som at det er en forskjell mellom kvinner og menn når det kommer til psykisk helse. Dette er det jo for så vidt statistikk som bekrefter også.

Jeg lurer veldig på hva Ariane har å si om nettopp dette.
Er det stor forskjell på menn og kvinner i terapi?

…………………

Merker du som terapeut noen forskjell på om det er kvinne eller mann som sitter her hos deg, i forhold til hvordan de åpner seg?

Nå er nok terskelen i utgangspunktet enda høyere hos menn med det å i det hele tatt ta kontakt.
-Men det er ikke så stor forskjell når de først har kommet.


Den største forskjellen er altså da om de oppsøker hjelp eller ei.
Ariane forteller videre at det virker til å være vanskeligere for menn å ta det steget, og hun opplever at de ofte har færre ord for følelser, selv om det har blitt mer åpent for dette nå.


De snakker ofte ikke med kompisene sine, om de innerste følelsene og det å ha det vanskelig. Dette er ganske tabubelagt, fortsatt.

Hun forteller at det kan virke som menn (særlig 40+), ikke har de nære nok relasjonene til familiemedlemmer, til å kunne snakke om vanskelige følelser der heller. 
 
De blir da veldig alene, om å bære på det som er vondt og vanskelig.

Kvinner har i større grad venninner de kan dele dette med, selv om det ikke gjelder alle.

Tenker du at det er derfor selvmordsstatistikken viser det den viser?
-At ca 70% av alle selvmord i Norge er menn…

Er det denne ensomheten som gjør det?


Ja, jeg tenker det. De er mer alene.
Det er vanskeligere for de å be om hjelp, og det er vanskeligere for de å åpne seg om det som er vondt.

«Store gutter gråter ikke», det henger fortsatt ved.

Er det litt machokultur?

Ja, det kan være.
-I hvertfall i egne øyne!

Er man lei seg, så er man for seg selv. Man går unna, gjemmer seg og skal ikke bry noen. 
 
Ariane forteller at det ofte går ut på å ikke tape ansikt. Da blir spriket veldig stort mellom hvordan man vil fremstå, og hvordan man faktisk har det inni seg.

Men hva med oss kvinner da?
Jeg har en følelse av at min case ikke er unik, for eksempel.
-Skal få til ALT her i livet, i såpass stor grad at det går utover helsen til slutt. Man skal være den perfekte kone, den beste mammaen, gjøre karriere og ikke minst skal fasaden være on fleek.


Jeg føler også at mange av oss har med oss det presset fra tidligere genereasjoner i forhold til hva vi skal få til i hjemmet, men så har jo tidene forandret seg og vi kvinner må jo nå være i jobb, i motsetning til tidligere.
Det blir et uoppnåelig press fra flere kanter.  


Ja, dette er kjempe-tøft.
Kvinnefrigjøringen har jo for så vidt kommet relativt langt, men det gjenstår en god del arbeid, tenker jeg.

Fra å være hjemmeværende og ikke ha noe valg, for da var man hjemme og var husmor
-til det å nå skulle få til begge deler, som du sier.

Selv om menn bidrar mer, så viser jo undersøkelser at det er jo i realiteten ikke helt likt fordelt. Det er i hvert fall sjeldent.

Ehm…Ja!
Hinter til min 32 år gamle bonussønn..eller var det ektemann han var?

Anywho. Fra spøk til alvor.

Ariane forteller videre at kravene har økt i forhold til hvilke roller man skal ha, og hvordan man skal fylle de.


Man har jo ikke mulighet til å få til alt det, men det snakkes det ikke så mye om.


Mhm, jeg opplever i hvert fall at det er mer fokus på, og press rundt, alt vi SKAL få til.


Ja, det fokuseres veldig på alt vi burde ha gjort og fått til.
Og kravene vi pålegger oss selv, er jo ikke noe mindre enn de samfunnet kommer med i tillegg.

Flink pike er jo også en «greie»…

Ja det er min greie…
Jeg er den flinkeste av alle flinke piker.  


Det er veldig mange som sliter mye med det.
Det er et par generasjoner som får helsemessige utfordringer på grunn av dette.

Kravene er for høye, rett og slett.
I tillegg til at forventningene man har til seg selv blir altfor store.
……
Statistikken viser at flere kvinner enn menn går på antidepressiva, mens menn dominerer i selvmordstatistikken. Dette kan stemme godt med det Ariane forteller, når hun sier at terskelen er høyere for å oppsøke hjelp hos menn. Kvinner gjør det i større grad, og blir kanskje da satt på medisiner. Menn strever i ensomhet og ser ofte ingen annen utvei enn å ende livet.
Det er ikke slik i alle tilfeller, men statistikk, privatpersoner og fagpersoner bekrefter dette.
Det er derfor viktig å snakke høyt om menns psykiske helse!

En annen ting som er viktig er at forventningene til oss kvinner, i mange tilfeller er uoppnåelige. Dette fra eldre generasjoner, samfunnet og ikke minst oss selv.
Hvordan skal vi få senket disse kravene?
………..
 

Ariane treffer klienter både hjemme på Aurskog (link her) og hos NOVA- klinikken på Bjørkelangen (link her)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: