Keisersnitt = juks?

Min historie om fordommer i fødselsomsorgen.

Foto: Elisabeth Braathen Oland

Det er nå 6,5 år siden jeg var igjennom et traumatisk keisersnitt, hvor livet mitt stod i fare. Heldigvis gikk det fysisk sett bra, og jeg satt igjen med livets største gevinst
-men også en mørk dyster depresjon.

Jeg fikk møte på så utrolig mange fordommer fra helsepersonell både før, under og etter keisersnittet, at når jeg i ettertid begynte å streve psykisk, oppsøkte jeg ikke hjelp. Jeg hadde jo ordrett blitt fortalt så mange ganger at jeg kunne skylde meg selv som valgte keisersnitt, at jeg til slutt begynte å tro på det selv.

Slik skal det ikke være, og derfor forteller jeg min historie!
…………

Jeg var lykkelig svanger, på tross av et slitsomt svangerskap med ekstrem kvalme og kraftig bekkenløsning. Da det begynte å nærme seg fødsel, synes både vi og jordmor at det var på tide at junior fjerna rumpa si fra «åpningen» og festet hodet i stedet. Men den lille krabaten ville det annerledes. Vi ble forberedt på vending eller eventuelt setefødsel.

Tidligere i livet har jeg utsatt kroppen for så mye smerte (prøv å sulte deg til hjertet holder på å stoppe liksom), at jeg var ikke redd for selve setefødselen. Men det var en uggen magefølelse som sa at noe var feil. Eller var det morsinstinktet? Jeg hadde gang på gang kjent vår lille arving forsøke å snu seg, uten hell.

«Det må være en grunn til at han ikke får det til», tenkte jeg. Kunne det være en navlestreng rundt halsen? Eller noe annet?
Dette ville ikke jordmor høre på, og forsøkte å overtale meg til vending, eller i «verste fall» setefødsel.

«Du er jo en stor flott fødekvinne», prøvde hun seg med.
Way to go, når du snakker med en anorektiker, liksom!

Sykehuset forsøkte å overtale meg med at barnet i magen var estimert til å veie ca 3300g ved fødsel. Det ville man kunne klare fint ved en setefødsel.
(De bomma forresten greit, for ungen veide 4 kg)

Jeg ble mer og mer bestemt på at keisersnitt var det eneste rette. Som ei treningsglad jente, håpet jeg å kunne være i aktivitet så fort som mulig etter fødsel, og det satt langt inne å velge noe som ville hindre meg fra trening i månedsvis.
Men morsinstinktet var sterkere enn treningslysten, heldigvis.

Det ble keisersnitt, og godt var det.
Årsaken til at junior ikke hadde snudd seg, var en gigantisk morkake i kategorien «wow» ifølge legene. De hentet ut babyen vår, og idet jeg skulle få hilse på han, tok de ut morkaka og alt endret seg. Barn og mann ble sendt ut av rommet, og blodspruten stod fra magen min. Jeg var jo våken, og så hvordan hele rommet og legene ble farget rødt av MITT blod. Så kjente jeg at jeg begynte å fryse, og startet å miste bevisstheten.
«Nå dør jeg», tenkte jeg.

Heldigvis gikk det greit. Jeg mistet mye blod både under keisersnittet og i dagene etter. Såpass mye at de ønsket en blodoverføring. Jeg nektet. Sikkert fordi jeg var traumatisert av alt blodet fra operasjonssalen.

Jeg ble fortalt at denne store morkaken hadde laget et sår i livmoren min, så da de fjernet den, startet dette såret å blø. Hadde jeg gjort som vi fikk anbefalt, å føde i seteleie, er det ikke sikkert at hverken jeg eller lille baby hadde overlevd.
Så det var faktisk det riktige å velge keisersnitt.
Men det synes ikke alle sykepleierne på sykehuset.


Behandlingen jeg fikk i dagene etter, var horribel. Jeg tror ikke det var alle som gadd å sette seg inn i journalen min. Det virket som det eneste de hadde fått med seg var «selvvalgt keisersnitt», og dette hadde de godt voksne damene tydelig gjort seg opp en mening om.

Jeg var så traumatisert, ensom og redd. Mannen min hadde strenge besøkstider å forholde seg til, så jeg og lille M var mye alene. Jeg følte meg så liten og skjør, og da hjalp det ikke med fordomsfulle kommentarer fra sykepleiere.

Spurte jeg om smertestillende, fikk jeg kommentaren «sånn er det når man velger keisersnitt».
Hadde jeg lyst til å gi opp ammingen, sa de «du vil virkelig ikke det beste for barnet ditt du». Til info: joda, amming er den beste næringen, men er det til det beste for barnet å ha en overarbeidet pumpende mamma som ikke får tid eller ork til å knytte bånd til barnet sitt?

Jeg fikk også omgangssyke rett etter operasjonen. Tarmene skal egentlig ligge i brakk noen dager i etterkant, så tenk dere den smerten magasjau ga da!
Jeg skiftet mellom å sitte på dass og tømme meg, og det å ligge i fosterstilling på gulvet og vri meg i smerter. Da kommer det en sykepleier med barnet mitt på armen:
«Ligger du her du a? Tar jo ikke vare på barnet ditt! Dette burde du tenkt på før du valgte keisersnitt».

Det er ikke til å tro, ikke sant?

Jeg ble også tvunget til å ta i mot besøk av familie og slekt, med denne formen. De fortalte/truet meg med at jeg ikke slapp ut fra sykehuset med mindre jeg oppførte meg som en normal nybakt mor, som vanligvis ville vise frem avkommet til alle sine nærmeste asap.

Det stopper ikke her. Jordmor kom på hjemmebesøk (jepp, hun jordmora som forsøkte å lokke meg til setefødsel fordi jeg var en svær fødekvinne), og lurte på hvordan keisersnittet hadde gått. Jeg forteller om blødningene, magesyke og liknende, og da smeller jammen denne dama ut av seg at
«Jaaa. Det er en grunn til at jeg foreslo fødsel i stedet!»
I sånn skikkelig «told you so»-tone…
Jeg fikk ingen unnskyldning for dette, selv om jeg svarte strengt at hadde jeg lyttet til henne, kunne vi begge vært døde.
………



Jeg grøsser når jeg skriver nå, for dette er virkelig alvorlig. For meg med en skjør psyke, og mange opplevde traumer tidligere, ble denne opplevelsen det som førte meg inn i en årelang depresjon.
Hvorfor jeg ikke oppsøkte hjelp for dette?
Fordi jeg helt ærlig begynte å tro på at jeg kunne skylde meg selv som hadde valgt keisersnitt.

Jeg har tilbragt 6 år i et grusomt mørke. Dette tror jeg at jeg kunne vært foruten hadde jeg fått hjelp, anerkjennelse og forståelse i etterkant av den traumatiske opplevelsen, fremfor å bli prakket på enda mer skyld og skam enn det som allerede eksisterte i kropp og sinn fra før.

Ved å fortelle min historie, og sette fokus på dette, håper jeg at holdningene i fødselsomsorgen blir endret!
Jeg ønsker at andre kvinner og familier skal slippe å ødelegges av noe så unødvendig som dårlige holdninger og fordommer i helsevesenet.


Det finnes mange fantastiske helsearbeidere der ute, som fortjener ros og oppmerksomhet for den gode jobben de gjør. Jeg fronter selv flere av disse i bloggen min. Dessverre møtte jeg nesten utelukkende kun på deres rake motsetninger da jeg skulle gjennom mitt livs utfordring…
…..

Jeg ønsker å nevne til slutt at jeg hadde et møte med sykehuset i ettertid, hvor jeg fikk en beklagelse. Dessverre får jeg så mange meldinger fra kvinner som har møtt på grusomme holdninger i fødselsomsorgen, at det er allikevel fortsatt nødvendig å sette det på dagsorden!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: