Fanget i et voldelig forhold II

Anne-Jorunn om veien ut.


Som du kunne lese forrige uke, levde Anne-Jorunn 2 år i et voldelig og kontrollerende forhold (se her). Hun måtte takle daglige overgrep, både fysiske og psykiske, og hun strevde med å se at det var en vei ut av dette.
Til slutt følte hun seg så liten, at hun ikke kjente igjen seg selv.

Heldigvis kom hun seg vekk til slutt, og denne prosessen kan du lese om i dagens innlegg.


Her er del 2 av Anne-Jorunn sin historie.
…………………

Vendepunktet kom da denne mannen fikk en dom for vold fra et tidligere forhold, mot kvinnen han har to barn med. 1 år og 9 måneder skal han sone i fengsel.
Anne-Jorunn får da en telefon fra barnevernet som har mottatt dommen.

De ringte og sa at jeg måtte komme inn på hastemøte, og der fikk jeg beskjed om at jeg hadde 24 timer på å flytte… Hvis ikke ble det akutt omsorgsovertakelse etter paragraf 4.12. Jeg velger da å legge alle kort på bordet, og fortelle hvordan ting faktisk er. Og jeg forteller at jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg vekk.

Ettersom han hadde solgt alle møblene og tingene hennes, visste hun ikke hvordan hun skulle klare seg. Hun hadde kun klærne sine igjen.

Etter anbefaling fra barnevernet, reiser hun til moren sin og forteller alt. Den voldelige mannen tror hun er på jobb, men i realiteten er hun endelig på vei vekk fra han.

Moren hadde hatt mistanker om at det var noe galt, ettersom hun gikk på do hver gang hun besøkte de. Hun fikk jo som nevnt i forrige innlegg ikke lov til å bæsje hjemme.

Mamma hjelper meg å komme meg vekk. Hun hjalp meg også å finne en leilighet i nærheten av de, så jeg skulle føle meg trygg. I tillegg kjøper hun vaskemaskin til meg.

Hun fikk også fantastisk støtte av resten av familien sin.

Mormor og morfar kjøpte sofa til meg, søsteren min kjøpte bord, og jeg fikk seng og TV av broren min. Alle stilte opp.

Man tenker jo at det oppstår en følelse av frihet når man har kommet seg ut av et slikt forhold, men det er faktisk ikke så enkelt.

Når man har hatt noen som har bestemt ALT for deg, så er det veldig vanskelig å måtte ta egne valg og stå på egne ben, plutselig.

Anne-Jorunn møtte på motgang også etter hun hadde kommet seg vekk. Hun fortsatte å gå på jobb, i stedet for å lytte til kroppen sin.

Det burde jeg ikke gjort, for jeg jobber i bolig for psykisk utviklingshemming, og der oppstår det utageringer.

Utagering skjedde, Anne-Jorunn fikk et slag, og det neste hun husker er at hun våkner på sykehuset uten hukommelse.

Jeg husker ikke hvem jeg er, eller hvor jeg er. Jeg husker kun all mishandlingen jeg har vært igjennom. Damen som sitter på stolen ved siden av meg, lærer jeg senere at er mamma.

Anne-Jorunn takker da ja til å komme til en psykiatrisk avdeling, hvor hun oppholder seg de neste 3 månedene. Det blir noen lange måneder hvor hun må lære seg alt på nytt. Hun får besøk av familie i denne tiden, men det blir en ubehagelig opplevelse.

Det er det jæveligste jeg har vært med på. Jeg var livredd hele tiden.

Det verste med hukommelsestapet var å ikke huske barna mine engang.
Jeg kunne kjenne hvor høyt jeg elsket de, men ingenting fra livet vårt sammen.

Jeg husket ikke at jeg hadde vært gravid engang…

Takket være venninner og familie, kom hun seg igjennom det, og ble skrevet ut.
Hun hadde fortsatt ikke fått tilbake hukommelsen, og trengte psykisk hjemmesykepleie.
 

Legene hadde sagt at den dagen hun følte seg trygg igjen, ville minnene komme tilbake. Denne dagen kom 27.mars, da hun fikk høre at den voldelige mannen var i fengsel.

Det var som å skru på en bryter, og alle minnene kom tilbake. Jeg husket hele livet mitt, og det var fantastisk.

Jeg bestemmer meg da for at NÅ er det på tide å anmelde han, fordi jeg mener at han burde få en straff for det han har gjort mot meg.

Anne-Jorunn forteller at prosessen med anmeldelse og avhør var tøft. Det var vanskelig å måtte fortelle og gå igjennom alle detaljer, sammen med fremmede mennesker. I tillegg blir saken henlagt på grunn av manglende bevis.

Dette førte til masse flashbacks, og jeg ender på psykiatrisk fordi jeg ikke har lyst til å leve lenger.

Hvis hun skulle ha det så vondt, ville hun ikke leve mer. Men hun ville jo ikke dø heller, på grunn av barna sine.

Jeg har to fantastiske barn som gir meg grunn til å leve, så derfor oppsøkte jeg hjelp.

Anne-Jorunn har hatt flere innleggelser etter hun kom seg ut av forholdet. Det var vanskelig å oppleve alle flashbacks, mangel på søvn og spiseproblemer, i tillegg til riftene, da hun har fått anal fissur etter analsexen hun ble tvunget til.
 Den siste innleggelsen hun hadde var for ett år siden, og hun sier at dette var det beste oppholdet.

…………………..

Det er så godt at Anne-Jorunn til slutt kom seg vekk. Selv om veien ut var alt annen enn uproblematisk, og hun bærer med seg varige mén, er livet den dag i dag etter omstendighetene veldig bra.
Les mer om dette neste uke.



Bilde hentet fra journalen.oslomet.no

Lever DU, eller noen du er glad i et voldelig forhold?
Ta kontakt med et krisesenter, da de kan hjelpe deg å komme deg ut av det. Du får et tak over hodet, og hjelp til å finne en vei videre.

Man kan også gå inn på volinjen.no eller ringe vold-og overgrepslinjen på tlf 116 006

Utklipp fra deres nettside:
«Vold- og overgrepslinjen er en hjelpelinje for alle som har blitt utsatt for vold i nære relasjoner eller seksuelle overgrep. Hjelpelinjen retter seg også mot voldsutsattes venner og familie og hjelpeapparat som kommer i kontakt med personer utsatt for vold. Linjen er døgnåpen, gratis og helt anonym og skal betjenes av Krisesentersekretariatet og Oslo Krisesenter.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: