Keisersnitt = juks?

Min historie om fordommer i fødselsomsorgen.

Foto: Elisabeth Braathen Oland

Det er nå 6,5 år siden jeg var igjennom et traumatisk keisersnitt, hvor livet mitt stod i fare. Heldigvis gikk det fysisk sett bra, og jeg satt igjen med livets største gevinst
-men også en mørk dyster depresjon.

Jeg fikk møte på så utrolig mange fordommer fra helsepersonell både før, under og etter keisersnittet, at når jeg i ettertid begynte å streve psykisk, oppsøkte jeg ikke hjelp. Jeg hadde jo ordrett blitt fortalt så mange ganger at jeg kunne skylde meg selv som valgte keisersnitt, at jeg til slutt begynte å tro på det selv.

Slik skal det ikke være, og derfor forteller jeg min historie!
…………

Jeg var lykkelig svanger, på tross av et slitsomt svangerskap med ekstrem kvalme og kraftig bekkenløsning. Da det begynte å nærme seg fødsel, synes både vi og jordmor at det var på tide at junior fjerna rumpa si fra «åpningen» og festet hodet i stedet. Men den lille krabaten ville det annerledes. Vi ble forberedt på vending eller eventuelt setefødsel.

Tidligere i livet har jeg utsatt kroppen for så mye smerte (prøv å sulte deg til hjertet holder på å stoppe liksom), at jeg var ikke redd for selve setefødselen. Men det var en uggen magefølelse som sa at noe var feil. Eller var det morsinstinktet? Jeg hadde gang på gang kjent vår lille arving forsøke å snu seg, uten hell.

«Det må være en grunn til at han ikke får det til», tenkte jeg. Kunne det være en navlestreng rundt halsen? Eller noe annet?
Dette ville ikke jordmor høre på, og forsøkte å overtale meg til vending, eller i «verste fall» setefødsel.

«Du er jo en stor flott fødekvinne», prøvde hun seg med.
Way to go, når du snakker med en anorektiker, liksom!

Sykehuset forsøkte å overtale meg med at barnet i magen var estimert til å veie ca 3300g ved fødsel. Det ville man kunne klare fint ved en setefødsel.
(De bomma forresten greit, for ungen veide 4 kg)

Jeg ble mer og mer bestemt på at keisersnitt var det eneste rette. Som ei treningsglad jente, håpet jeg å kunne være i aktivitet så fort som mulig etter fødsel, og det satt langt inne å velge noe som ville hindre meg fra trening i månedsvis.
Men morsinstinktet var sterkere enn treningslysten, heldigvis.

Det ble keisersnitt, og godt var det.
Årsaken til at junior ikke hadde snudd seg, var en gigantisk morkake i kategorien «wow» ifølge legene. De hentet ut babyen vår, og idet jeg skulle få hilse på han, tok de ut morkaka og alt endret seg. Barn og mann ble sendt ut av rommet, og blodspruten stod fra magen min. Jeg var jo våken, og så hvordan hele rommet og legene ble farget rødt av MITT blod. Så kjente jeg at jeg begynte å fryse, og startet å miste bevisstheten.
«Nå dør jeg», tenkte jeg.

Heldigvis gikk det greit. Jeg mistet mye blod både under keisersnittet og i dagene etter. Såpass mye at de ønsket en blodoverføring. Jeg nektet. Sikkert fordi jeg var traumatisert av alt blodet fra operasjonssalen.

Jeg ble fortalt at denne store morkaken hadde laget et sår i livmoren min, så da de fjernet den, startet dette såret å blø. Hadde jeg gjort som vi fikk anbefalt, å føde i seteleie, er det ikke sikkert at hverken jeg eller lille baby hadde overlevd.
Så det var faktisk det riktige å velge keisersnitt.
Men det synes ikke alle sykepleierne på sykehuset.


Behandlingen jeg fikk i dagene etter, var horribel. Jeg tror ikke det var alle som gadd å sette seg inn i journalen min. Det virket som det eneste de hadde fått med seg var «selvvalgt keisersnitt», og dette hadde de godt voksne damene tydelig gjort seg opp en mening om.

Jeg var så traumatisert, ensom og redd. Mannen min hadde strenge besøkstider å forholde seg til, så jeg og lille M var mye alene. Jeg følte meg så liten og skjør, og da hjalp det ikke med fordomsfulle kommentarer fra sykepleiere.

Spurte jeg om smertestillende, fikk jeg kommentaren «sånn er det når man velger keisersnitt».
Hadde jeg lyst til å gi opp ammingen, sa de «du vil virkelig ikke det beste for barnet ditt du». Til info: joda, amming er den beste næringen, men er det til det beste for barnet å ha en overarbeidet pumpende mamma som ikke får tid eller ork til å knytte bånd til barnet sitt?

Jeg fikk også omgangssyke rett etter operasjonen. Tarmene skal egentlig ligge i brakk noen dager i etterkant, så tenk dere den smerten magasjau ga da!
Jeg skiftet mellom å sitte på dass og tømme meg, og det å ligge i fosterstilling på gulvet og vri meg i smerter. Da kommer det en sykepleier med barnet mitt på armen:
«Ligger du her du a? Tar jo ikke vare på barnet ditt! Dette burde du tenkt på før du valgte keisersnitt».

Det er ikke til å tro, ikke sant?

Jeg ble også tvunget til å ta i mot besøk av familie og slekt, med denne formen. De fortalte/truet meg med at jeg ikke slapp ut fra sykehuset med mindre jeg oppførte meg som en normal nybakt mor, som vanligvis ville vise frem avkommet til alle sine nærmeste asap.

Det stopper ikke her. Jordmor kom på hjemmebesøk (jepp, hun jordmora som forsøkte å lokke meg til setefødsel fordi jeg var en svær fødekvinne), og lurte på hvordan keisersnittet hadde gått. Jeg forteller om blødningene, magesyke og liknende, og da smeller jammen denne dama ut av seg at
«Jaaa. Det er en grunn til at jeg foreslo fødsel i stedet!»
I sånn skikkelig «told you so»-tone…
Jeg fikk ingen unnskyldning for dette, selv om jeg svarte strengt at hadde jeg lyttet til henne, kunne vi begge vært døde.
………



Jeg grøsser når jeg skriver nå, for dette er virkelig alvorlig. For meg med en skjør psyke, og mange opplevde traumer tidligere, ble denne opplevelsen det som førte meg inn i en årelang depresjon.
Hvorfor jeg ikke oppsøkte hjelp for dette?
Fordi jeg helt ærlig begynte å tro på at jeg kunne skylde meg selv som hadde valgt keisersnitt.

Jeg har tilbragt 6 år i et grusomt mørke. Dette tror jeg at jeg kunne vært foruten hadde jeg fått hjelp, anerkjennelse og forståelse i etterkant av den traumatiske opplevelsen, fremfor å bli prakket på enda mer skyld og skam enn det som allerede eksisterte i kropp og sinn fra før.

Ved å fortelle min historie, og sette fokus på dette, håper jeg at holdningene i fødselsomsorgen blir endret!
Jeg ønsker at andre kvinner og familier skal slippe å ødelegges av noe så unødvendig som dårlige holdninger og fordommer i helsevesenet.


Det finnes mange fantastiske helsearbeidere der ute, som fortjener ros og oppmerksomhet for den gode jobben de gjør. Jeg fronter selv flere av disse i bloggen min. Dessverre møtte jeg nesten utelukkende kun på deres rake motsetninger da jeg skulle gjennom mitt livs utfordring…
…..

Jeg ønsker å nevne til slutt at jeg hadde et møte med sykehuset i ettertid, hvor jeg fikk en beklagelse. Dessverre får jeg så mange meldinger fra kvinner som har møtt på grusomme holdninger i fødselsomsorgen, at det er allikevel fortsatt nødvendig å sette det på dagsorden!

6 karer om pikk, porno og press



Forrige uke kunne man lese om skam rundt eget underliv (se her), og de tøffe kvinnelige følgerne mine bidro med bilder for å vise mangfoldet.
Man tenker kanskje at det er en jente-greie dette med kosmetiske operasjoner i underlivet, men faktum er at mange gutter og menn risikerer alvorlige funksjonsnedsettelser gjennom penisforlengelser.

Sexolog Tone Haldorsen fortalte i vår samtale om usikkerhet blant guttene, påvirkning fra pornoen, og hvordan man risikerer sexlivet for all fremtid kun for noen få ekstra centimetere.

I dette innlegget ønsker jeg og en gjeng tøffe karer å vise at det også er et mangfold blant gutta, og de deler åpent sine tanker om blant annet pikk, porno og press!

……..
Spørsmålene som skulle besvares var disse:

Hvorfor velger du å bli med på innlegget?

Kjenner du selv på usikkerhet rundt hvordan du ser ut eller «fungerer» nedentil?

Hvorfor tror du at så mange velger å operere seg i underlivet?
Dette gjelder kanskje mest kvinner, men mange gutter/menn utfører jo penisforlengelse selv om det kan resultere i funksjonsnedsettelse.
Er det verdt det?


Ifht lengde på penis…
Er det machokultur, pornoens påvirkning eller kvinners forventninger som gjør at mange menn tenker at en lang penis er det ideelle?
Eller er det noe helt annet?
…………..

Jeg tenker at det er en fin måte å være med på og vise at vi alle er forskjellige.

Nei, jeg er trygg på meg selv og det har jeg alltid vært. Men, jeg har venner som har føler på det.


Jeg tror de som velger å utføre kosmetiske operasjoner der nede har blitt påvirket av forventningene til hvordan et kjønn skal se ut. Ta porno, Instragram og andre kilder som er kanaler der den «perfekte» kropp ofte er presentert. Det hadde aldri vært verdt det for min del, å gjøre noen kosmetiske inngrep på kroppen. Ikke over eller nedentil.

Mellom guttene er det ofte status å ha en stor kjepp. Guttene seg i mellom kan skryte av hverandre i festlig lag om en av gutta har litt ekstra stort nedentil – der har vi nok litt machokultur. Når det kommer til jenter så har noen av mine partnere syntes jeg har hatt for stor penis, som er 20-22cm stor og tykk. Men jeg har opplevd at det er noe kvinner også tenner på med meg.

…………………

Jeg velger å bli for at det er mange gutter som tenker på penisen sin, både positivt og negativt og at den også kanskje trenger litt mer bevissthet.

Kjenner selv på usikkerheten, har hele tiden tenkt at den er for liten. Men en eks av meg sa en gang, at den beste sexen hadde hun hatt med meg til tross for at hun hadde hatt sex med gutter som hadde hatt større. Så tror kanskje alt handler om hvordan man bruker den.


Tror det på grunn av tykkelse og litt lengde. At man kanskje får litt bedre selvtillit av at den er litt større. Har kjent litt på det selv nå også. Jeg sliter med spiseforstyrrelse og har tenkt tanken å kanskje gjøre den tykkere, for da kan jeg samtidig suge ut litt fett fra magen, 2 fluer i en smekk. Tenker det er plusser og minuser med slike inngrep. Noen blir fornøyd mens andre at det funker.

Tror pornoindustrien har mye av skylda for hvordan en standard penis skal se ut. Men også kanskje litt kvinners forventning av hvordan en skal se ut og være.

………………..

Jeg ønsket å bli med på innlegget, for å vise mangfoldet.

Per dags dato er jeg komfortabel med størrelse og funksjon, men det var noen ganske usikre år rundt 16-18 års alder
. Hvilket jeg tror er ganske vanlig. Heldigvis er de fleste slike bekymringer grunnløse. Jeg hadde dog en periode i 20-årene som ikke var like ålreit. Jeg hadde akkurat gått inn i et fast forhold. Over flere uker slet jeg veldig med å fullføre et samleie, da jeg av en eller annen grunn ble slapp under akten.

Jeg ser på slike operasjoner som helt bak mål. Totalt unødvendig. Da er det bedre at ting fungerer som det skal der nede. Som man ser i forrige svar, snakker jeg av erfaring.
Det kan umulig være verdt det!

Tror ønske om stor kølle er sammensatt, og varierer sikkert fra person til person hvor man har fått dette inntrykket fra
. For noen er det «guttastemningen» som herjer, mens andre kan ha sett litt for mye porno. Også kan det hende noen tenker at de må være store for å kunne tilfredsstille damene, eller for å være attraktiv for de.
Det er jo også noen damer som synes det er kult å si at de liker store pikker. Det er ikke sikkert det er så mange av de, men det er vel de som roper høyest, og ofte blir hørt.
……………..



Jeg leste det forrige innlegget om damers underliv og tenkte at de var så modige at det skulle bare mangle at vi menn også stiller opp. Og om dette kan opplyse andre, særlig yngre, at peniser kommer i alle størrelser og fasonger så er det bra.

Nei, ikke hvordan jeg ser ut. Har følt på noe usikkerhet i starten av forholdet jeg er i, om andre partnere hun har hatt har «levert» bedre enn meg og om de var grovere utstyrt. Men med tiden er ikke dette noe jeg tenker særlig mye på

Når det gjelder menn så tror jeg at det er stigma rundt det å skulle ha en stor penis og at man må ha det for å tilfredsstille en jente/dame, og for å få bedre selvtillit. Om det er verdt det kan ikke jeg svare på, men kan ikke tenke meg det om man da ikke har en så liten penis at det er umulig å gjennomføre et normalt samleie. Når det gjelder damer er det nok kommentarer og pornoindustrien som påfører skam om de ikke ser ut på en måte som det dessverre blir oppfattet at man skal se ut der nede.

Her er det nok en god blanding. Personlig har jeg ikke diskutert penislengde med mine kamerater, aldri.. Jeg tror frykten for oss menn er det å ikke klare og tilfredsstille kvinner. Jeg hørte en podcast med to unge kvinnelige realitydeltakere der de begge var enige om at de «aldri kunne være sammen med en gutt med liten penis». Dette synes jeg er tragisk å kringkaste ut der yngre gutter hører dette og blir usikre på seg selv. Porno har selvsagt også en påvirkning da «alle» unge gutter ser på dette også lenge før de skal begynne å ha sex.
…………………..

Jeg velger å bli med på innlegget fordi jeg tror dessverre mange unge gutter og jenter har ett forvrengt bilde av hvordan en helt normal tiss/penis ser ut.

Nei. Er godt fornøyd med å være helt meg selv!

Jeg er redd det har med det bildet pornobransjen har gitt oss. At gutta skal være kjempestore og i tillegg klare og være det lenge! Sannheten er jo at man overhodet ikke trenger å være så kjempestor…

Jeg tror det er en blanding av machokultur og pornoens påvirkning som er tellende. Kvinner jeg har møtt er ikke så opptatt av størrelsen, har jeg inntrykk av ihvertfall.

………………

Jeg synes det er et viktig tema å belyse både for menn og damer. Har vært et tabu/ forventningspress på menn. Og kvinner. Så kanskje det blir lettere om ting belyses.

Alle har vel kjent på usikkerhet, og forventninger til utseende og prestasjoner. Det har blitt lettere jo eldre man blir, men har egentlig vært fornøyd med utseende, form og prestasjoner.
Men klart…

I møte med andre har jo tanken på om man er bra nok vært der.

Tror porno, og fokus på det perfekte, er årsak til mye kroppspress og misnøye hos oss mennesker. Ting er jo blitt lagt opp til de perfekte bilder, perfekt liv og alt sånn. Så tror menn og kvinner har feil syn på hva som er perfekt

Tror alt ovenfor spiller inn.
-Men det er ikke størrelse det kommer an på, men en helhet av sex og intimitet som spiller inn.

…………..

Tusen takk, karer!
Da håper jeg vi med forrige ukes innlegg, og dette, har klart å vise mangfoldet som er der ute. Forhåpentligvis fører dette til mindre usikkerhet og skam rundt eget underliv ❤

Fanget i et voldelig forhold I

Anne-Jorunn om samboerskapet og overgrepene.

Bilde hentet fra journalen.oslomet.no

Anne-Jorunn levde lenge i et voldelig forhold, og forteller åpent og modig sin historie.
-Ikke for å få sympati, men for å kunne hjelpe andre i samme situasjon.

Hun vil gjøre seksuelle overgrep mindre tabu, og ønsker å spre budskapet om at vi alle fortjener å bli behandlet med respekt, sette grenser for egne kropper og ikke minst så fortjener vi å være lykkelige.

Hun oppfordrer også de i samme situasjon til å si ifra, og snakke med noen.
Enten henne selv, eller noen andre.

Det er alltid en vei ut, selv om du ikke ser det selv.

Her er del 1 av Anne-Jorunn sin historie.
…………………

Hun møtte denne mannen gjennom Tinder, og han virket veldig sjarmerende, snill og grei. Han var i grunn alt hun kunne ønske seg, trodde hun. Forholdet utviklet seg raskt, og de flyttet sammen etter kort tid.
Årsaken til dette var at Anne-Jorunn var veldig syk, og måtte fjerne livmoren. Han mente da at det beste var at de flyttet sammen, slik at han kunne hjelpe henne etter operasjonen. Blind av forelskelse takket hun ja til dette tilbudet.

Så startet sjalusien.  

Etter operasjonen kunne jeg ikke ha ungene mine så mye, så jeg besøkte de hos barnefaren. Det var da sjalusien viste seg for første gang.


Anne-Jorunn forteller at han klikket på henne fordi hun hadde besøkt eksen sin, og skjelte henne ut. Det eskalerte til en stor krangel, som endte i at hun truet med å gå fra han. Han ble da en myk mann, som beklaget seg, og forklarte at han slet med tillit etter å ha blitt løyet til i et tidligere forhold.

Han utnyttet samvittigheten min, og jeg ble…
-Selv om intuisjonen min sa at dette ikke var bra.


Operasjonen var såpass omfattende, at hun ville trenge 6-8 uker rekonvalesens, og kunne ikke ha sex i denne perioden.
Men han ville det annerledes.

Etter 8 dager voldtok han meg for første gang, fordi han hadde behov for sex.
Jeg våget ikke å si nei.
Jeg turte heller ikke å fortelle sykehuset årsaken til at jeg fikk infeksjon, etter denne voldtekten.

Etter dette gikk det gradvis mer og mer galt. Han manipulerte henne til å tro at hun selv hadde sagt ja til sex. Han startet å forgripe seg på henne daglig og krevde at de skulle ha sex 6-8 ganger i uken, helst 2 ganger daglig.

Han krevde også at de skulle ha sex på upassende steder, og på måter Anne-Jorunn ikke var komfortabel med.


Han fant ut at han ville ha analsex, men det hadde ikke jeg noe lyst til. Dette resulterte i rifter jeg lever med den dag i dag, og som jeg fortsatt trenger behandling for.

Denne mannen voldtok henne også mens hun sov.
Hun kunne våkne av at han hadde sex med henne, og hvis hun ikke orket en utskjelling, latet hun bare som om hun sov. Han kunne da holde på i opptil 2 timer uten å merke at hun ikke var våken.
Dette har ført til problemer med søvn i ettertid, da hun fortsatt våkner i panikk med følelsen av han oppå henne, pustende i øret hennes.

Men det var ikke bare sexen han kontrollerte.

Han styrte også hvor mye jeg fikk spise, og når jeg fikk spise. Jeg hadde ikke lov til å gå på do og drite i våres hjem, fordi damer gjorde ikke sånn.

Anne-Jorunn sliter den dag i dag med sitt forhold til mat. Mat er noe hun spiser kun fordi hun vet hun må. Hun strever også med å gå på do, og er nødt til å ta avføringsmidler for å få bæsjet. Hun klarer rett og slett ikke å slappe av, og «regelen» om at damer ikke bæsjer, spinner fortsatt i hodet hennes.

Dette voldelige kontrollerende forholdet pågikk i 2 år.

Han kontrollerte alt fra når jeg fikk lov til å gå på jobb til hvem jeg fikk snakke med. Han gikk igjennom telefonen min, facebooken min, og likte ikke at jeg snakket med faren til barna mine.

Ingen visste hvordan jeg hadde det disse årene…

Jeg må bare stille spørsmålet de fleste sikkert sitter med nå:
«Hvorfor gikk du ikke bare ifra han?»

Ja, det er spørsmålet jeg får oftest, og det er det vanskeligste spørsmålet også.
-For hvordan skal jeg forklare det egentlig?
Jeg forstår det ikke selv.

Når du sitter i det, så skjer det så gradvis, at man merker det ikke før det er for sent. Og når man da innser hvor galt det er, så føler man at det ikke har noen utvei.  

Anne-Jorunn forteller at han hadde solgt alle møblene og tingene hennes, og sagt opp leiligheten hun bodde i. I hennes hode ville hun derfor ikke kunne klare seg, om hun skulle gå ifra han. Han fikk også overbevist henne om at hun burde være glad for at han ville ha henne, for det var det ingen andre som ville.

I tillegg var hun redd for hans reaksjon hvis hun dro.

Jeg visste at da ville han og familien hans gjøre livet surt for meg. Jeg var veldig bekymret for hvordan livet mitt da skulle bli, for jeg så hvordan han behandlet hun forrige han var sammen med.

Det var mye redsel, og jeg visste han ville prøve å finne meg.


I tillegg klarte denne mannen å overbevise Anne-Jorunn om at det vonde som skjedde var noe hun selv ønsket.

Når det virker så mørkt, og man ikke ser noen utvei, hvordan tenker du andre i lignende situasjon skal innse at de må ta grep og komme seg vekk?

Man kjenner det innerst inne. Man vet at det ikke er greit. Det største problemet mitt var at jeg ikke visste hvordan. Jeg hadde for eksempel aldri hørt om at det var noe som het et krisesenter. Eller voldslinjen.

Anne-Jorunn påpeker at det kan være lettere å snakke med noen gjennom for eksempel krisesenter eller krisetelefoner, fremfor egen familie. Uansett hvem man tar kontakt med, kan vedkommende hjelpe til med å se løsninger og en vei ut.
…….

Heldigvis kom Anne-Jorunn seg ut av dette ødeleggende forholdet til slutt.
Les mer om dette i del 2 som kommer neste uke…


Lever DU, eller noen du er glad i et voldelig forhold?
Ta kontakt med et krisesenter, da de kan hjelpe deg å komme deg ut av det. Du får et tak over hodet, og hjelp til å finne en vei videre.

Man kan også gå inn på volinjen.no eller ringe vold-og overgrepslinjen på tlf 116 006

Utklipp fra deres nettside:
«Vold- og overgrepslinjen er en hjelpelinje for alle som har blitt utsatt for vold i nære relasjoner eller seksuelle overgrep. Hjelpelinjen retter seg også mot voldsutsattes venner og familie og hjelpeapparat som kommer i kontakt med personer utsatt for vold. Linjen er døgnåpen, gratis og helt anonym og skal betjenes av Krisesentersekretariatet og Oslo Krisesenter.»

Ida hos sexologen

Skam rundt eget underliv.

Stadig flere kvinner velger å ta kosmetiske operasjoner i underlivet.
Jeg holdt selv på å bli en av disse.

Årsaken er nok litt sammensatt, men bunner i mangel på å ikke bli presentert for mangfoldet.
Tenk at jeg måtte bli langt oppi 20-årene og sammen med en belest fin fyr før jeg forstod at den trange, lille, rosa porno-dåsa ikke var normalen!

Og tenk at jeg hadde latt tidligere uvitende sexpartnere krenke meg så til de grader med å fortelle kompisene sine om alt som var feil med musa mi!
-Når dette egentlig bare vitner om deres mangel på kunnskap hva angår variasjonen i underlivets utseende.

Så mye skam…
Så mye jobbing for å spare penger til en unødvendig operasjon…
Så mye dårlig sex grunnet redselen for å vise frem underlivet…

Jeg håper min historie, sexologens kunnskap og ikke minst bildene som bekrefter mangfoldet, kan bidra til mindre skam hos jenter og damer.
-Og hos guttene i neste innlegg om temaet!

Jeg håper de som trenger det, ser dette innlegget ❤

…………………


Tone Haldorsen er sertifisert sexolog og parterapeut. Hun jobber hos Fjeldstad Psykologsenter, og i eget firma hvor hun både treffer klienter og veileder online. Hun sprer også sin kunnskap og setter i gang nyttige tankeprosesser gjennom instagrammen sin @tonesexolog.

Mens regnet pøste ned på utsiden, satt vi med hver vår varme drikke i en lun kafé på Majorstuen.
Samtalen vår var skissert til å være like over 1 time.
Til slutt måtte vi bryte opp ved ca 2,5 time.
Det var altså så mye jeg lurte på, både i forhold til sex, men også samliv og ekteskap.
Dette blir det mange innlegg av, og jeg håper dere kommer til å kose dere med lesingen!


Jeg vil veldig gjerne snakke om skam rundt eget underliv, ettersom jeg har kjent veldig på det selv.
Hva tenker du som sexolog om dette?
Er det vanlig at unge jenter, slik som jeg var, går rundt med denne skammen og sparer penger til å operere kjønnsleppene?


Ja, antall jenter som opererer underlivet sitt har eksplodert de siste årene.

Det er dette som er så trist, og er grunnen til at jeg jobber så intenst med seksualundervisning i skolen. For denne holdningen her, den blir vanligere og vanligere.
På skolen lærer vi ikke hva som er et normalt underliv. Man får hverken se bilder eller tegninger på hvordan det kan se ut.


Ja, nettopp. Og da blir det vel som i mitt, og de fleste andre unges, tilfelle.
At man ser og lærer gjennom porno?
For porno er jo veldig tilgjengelig.

Ja.
Så mange som 2/3 barneskoleelever har vært innom porno på ett eller annet tidspunkt.
Det er jo helt sinnsykt, at det er der de skal lære om sex og underliv.

Tone legger også til at dette er big business og gode penger for industrien. Det er derfor mange leger der som aldri stanser jentene, og forteller de at de ser helt normale ut.
 
Jeg lurer også på om det å operere seg nedentil er risikofritt?


Virkelig ikke.
Det er de som skader seg for livet, for å fjerne 1 millimeter av kjønnsleppene sine.

Som sexolog blir jeg da rystet av å høre jenter helt ned i 6.klasse si at de skal operere seg, fordi de har sett underlivet sitt i speilet og mener det ikke ser bra ut.
Man er jo da ikke ferdig utviklet en gang.

Jeg har et inntrykk av at operasjon velges på grunn av det seksuelle.
Hvordan man ser ut i senga, rett og slett.

-Men det er vel mer ødeleggende for sexlivet med et kjønnsorgan som ikke fungerer, versus det å ha noen kosmetiske (i egne øyne) «skavanker»?

Ja, de fleste opererer seg fordi man har en innbilning om at andre synes du er stygg. Man ser jo ikke sitt eget underliv, og gjør det jo da ikke for seg selv, men heller på bakgrunn av hva man tror andre synes.

Er det noen gang ok med underlivsoperasjon?

Hvis man har så lange indre kjønnslepper at det er smertefullt, kan man begynne å tenke på en reduserende operasjon. Vi snakker da om at det er vondt å bevege seg, vondt å sitte, ubehagelig med klær og liknende.

Men utseendemessig, på bakgrunn av hva man har sett på porno, er det jo galskap.

Utifra guttenes kommentar, trodde jeg at jeg hadde gigantiske indre kjønnslepper, frem til jeg fant bilder av faktiske lange kjønnslepper hos vår kjære venn google.
Herregud…
Mine stikker jo egentlig bare så vidt det er frem!


Ja, og dette er jo helt normalt. Flesteparten av oss kvinner har indre kjønnslepper som stikker på utsiden av de ytre.

Men når gutta da betegner mitt underliv som «feil». Er det da pornoen de måler meg opp mot?

Ja, eller at de kun har hatt sex med jenter som ikke er ferdig utviklet.
Mange debuterer i sexlivet som 13/14-åring, og da er man fortsatt barn. De er da ikke ferdig utviklet. Har man da sex med noen som er 17/18, eller kanskje 25, så ser underlivene helt annerledes ut. Kjønnsleppene både vokser, og bytter farge med årene.
 

Det er ingen tvil om at dette er et samfunnsproblem vi burde snakke om.

I tillegg må regjering og skole sette av ressurser til å enten lære opp faglærere i seksualundervisningen godt nok, eller i beste fall få sexologer inn i skolen.
Da kan ungdommen få presentert virkeligheten, og fokusområdene kan endres.

For når det kommer til sex og samliv…
Er det virkelig hvordan eggstokkene fungerer, eller livmoren ser ut, som er viktigst?
For det er gjerne slik undervisningen er lagt opp nå.

Hva med grensesetting? Hensyn? Kjærlighet og forelskelse?
Eller det å bli kjent med egen kropp og nytelse?
Og ikke minst innsikt i det estetiske mangfoldet!
…….


Avslutningsvis, for å vise nettopp dette mangfoldet, har mine modige følgere på instagram sendt meg fitte-bilder!
Vi ønsker alle at DU og JEG skal innse at det ikke er noe estetisk feil med våre underliv. De er bare forskjellige…






Til dere mødre der ute: vis dette til jentene deres, så de kan se at det er en uendelig variasjon her. Og vis det i hvert fall til guttene deres, så de ikke vokser opp i den tro at porno-dåsa er fasiten.

Mitt møte med terapeut Ariane Flateby

Er det forskjell på kvinner og menn hva angår psykisk helse?


I forrige innlegg med Ariane (se her) kunne man lese hvorfor man bør oppsøke hjelp, og hva som venter hos en terapeut da.

Med tanke på Glenns historie (les her), og tilbakemeldinger jeg får på instagram, virker det som at det er en forskjell mellom kvinner og menn når det kommer til psykisk helse. Dette er det jo for så vidt statistikk som bekrefter også.

Jeg lurer veldig på hva Ariane har å si om nettopp dette.
Er det stor forskjell på menn og kvinner i terapi?

…………………

Merker du som terapeut noen forskjell på om det er kvinne eller mann som sitter her hos deg, i forhold til hvordan de åpner seg?

Nå er nok terskelen i utgangspunktet enda høyere hos menn med det å i det hele tatt ta kontakt.
-Men det er ikke så stor forskjell når de først har kommet.


Den største forskjellen er altså da om de oppsøker hjelp eller ei.
Ariane forteller videre at det virker til å være vanskeligere for menn å ta det steget, og hun opplever at de ofte har færre ord for følelser, selv om det har blitt mer åpent for dette nå.


De snakker ofte ikke med kompisene sine, om de innerste følelsene og det å ha det vanskelig. Dette er ganske tabubelagt, fortsatt.

Hun forteller at det kan virke som menn (særlig 40+), ikke har de nære nok relasjonene til familiemedlemmer, til å kunne snakke om vanskelige følelser der heller. 
 
De blir da veldig alene, om å bære på det som er vondt og vanskelig.

Kvinner har i større grad venninner de kan dele dette med, selv om det ikke gjelder alle.

Tenker du at det er derfor selvmordsstatistikken viser det den viser?
-At ca 70% av alle selvmord i Norge er menn…

Er det denne ensomheten som gjør det?


Ja, jeg tenker det. De er mer alene.
Det er vanskeligere for de å be om hjelp, og det er vanskeligere for de å åpne seg om det som er vondt.

«Store gutter gråter ikke», det henger fortsatt ved.

Er det litt machokultur?

Ja, det kan være.
-I hvertfall i egne øyne!

Er man lei seg, så er man for seg selv. Man går unna, gjemmer seg og skal ikke bry noen. 
 
Ariane forteller at det ofte går ut på å ikke tape ansikt. Da blir spriket veldig stort mellom hvordan man vil fremstå, og hvordan man faktisk har det inni seg.

Men hva med oss kvinner da?
Jeg har en følelse av at min case ikke er unik, for eksempel.
-Skal få til ALT her i livet, i såpass stor grad at det går utover helsen til slutt. Man skal være den perfekte kone, den beste mammaen, gjøre karriere og ikke minst skal fasaden være on fleek.


Jeg føler også at mange av oss har med oss det presset fra tidligere genereasjoner i forhold til hva vi skal få til i hjemmet, men så har jo tidene forandret seg og vi kvinner må jo nå være i jobb, i motsetning til tidligere.
Det blir et uoppnåelig press fra flere kanter.  


Ja, dette er kjempe-tøft.
Kvinnefrigjøringen har jo for så vidt kommet relativt langt, men det gjenstår en god del arbeid, tenker jeg.

Fra å være hjemmeværende og ikke ha noe valg, for da var man hjemme og var husmor
-til det å nå skulle få til begge deler, som du sier.

Selv om menn bidrar mer, så viser jo undersøkelser at det er jo i realiteten ikke helt likt fordelt. Det er i hvert fall sjeldent.

Ehm…Ja!
Hinter til min 32 år gamle bonussønn..eller var det ektemann han var?

Anywho. Fra spøk til alvor.

Ariane forteller videre at kravene har økt i forhold til hvilke roller man skal ha, og hvordan man skal fylle de.


Man har jo ikke mulighet til å få til alt det, men det snakkes det ikke så mye om.


Mhm, jeg opplever i hvert fall at det er mer fokus på, og press rundt, alt vi SKAL få til.


Ja, det fokuseres veldig på alt vi burde ha gjort og fått til.
Og kravene vi pålegger oss selv, er jo ikke noe mindre enn de samfunnet kommer med i tillegg.

Flink pike er jo også en «greie»…

Ja det er min greie…
Jeg er den flinkeste av alle flinke piker.  


Det er veldig mange som sliter mye med det.
Det er et par generasjoner som får helsemessige utfordringer på grunn av dette.

Kravene er for høye, rett og slett.
I tillegg til at forventningene man har til seg selv blir altfor store.
……
Statistikken viser at flere kvinner enn menn går på antidepressiva, mens menn dominerer i selvmordstatistikken. Dette kan stemme godt med det Ariane forteller, når hun sier at terskelen er høyere for å oppsøke hjelp hos menn. Kvinner gjør det i større grad, og blir kanskje da satt på medisiner. Menn strever i ensomhet og ser ofte ingen annen utvei enn å ende livet.
Det er ikke slik i alle tilfeller, men statistikk, privatpersoner og fagpersoner bekrefter dette.
Det er derfor viktig å snakke høyt om menns psykiske helse!

En annen ting som er viktig er at forventningene til oss kvinner, i mange tilfeller er uoppnåelige. Dette fra eldre generasjoner, samfunnet og ikke minst oss selv.
Hvordan skal vi få senket disse kravene?
………..
 

Ariane treffer klienter både hjemme på Aurskog (link her) og hos NOVA- klinikken på Bjørkelangen (link her)

Når fysiske traumer blir til psykiske smerter III

Glenn Edward Smith om menn og psykisk helse.

Man kunne i forrige del (se her) lese hvordan Glenns liv endret seg totalt i årene etter den grusomme ulykken. Han gikk fra å være en fryktløs jockey med kone og barn, til skilsmisse og flere forsøk på å ende livet.

Det er ingen tvil om at helsevesenet sviktet Glenn, men heldigvis har det de senere årene blitt satt i gang tiltak som har hatt effekt. I dag kan du lese om disse tiltakene, og vi snakker litt om menn og psykisk helse generelt.

………………..

Vi har jo hatt mye fokus på alt som gikk galt.
Men har du opplevd tiltak som fungerer?

Ja, etter å ha vært innom litt psykologer og leger og sånn, i et system som ikke var optimalt, fikk jeg hjelp som passet meg bedre. Jeg trengte intensiv behandling fremfor det å treffe en ny psykolog en gang annenhver uke. Frem til da opplevde jeg å bli bare mer og mer brutt ned for hver gang jeg måtte fortelle historien på nytt.

Ting måtte nå «rock bootom» før det skulle snu for alvor i Glenns tilfelle.

Jeg måtte gi slipp på kona og ekteskapet, huset skulle selges og livet endret seg totalt.
Da forsøkte jeg å ta livet av meg selv.
Heldigvis så har jeg blitt feit (jockey-ironi), så beltet jeg hang i fra bjelken røk. Da ble jeg så irritert at jeg slo meg selv så mange ganger at jeg bristet kinnbein og kjeven.

Det var ved dette tidspunktet alt snudde. Mye takket være en arbeidsgiver som så at noe var alvorlig galt.
Dette førte til en innleggelse på Blakstad.

Jeg vet ikke helt hva som skjedde der, men jeg ble bare så veldig godt ivaretatt. Fra å nesten bli sykere av systemet og «hjelpen» jeg til nå hadde mottatt, til å bli så godt tatt imot…
Det utgjorde en stor forskjell.

På Blakstad var de så utrolig empatiske, og ikke minst profesjonelle. Det at alt var lov å si, og alt var lov å gjøre…den gode trygge følelsen der har jeg ikke opplevd tidligere.
Det var intensiv oppføling av miljøterapeut, psykolog og lege samtidig, hvilket jeg følte hjalp meg veldig.

Glenn forteller også at han gjennom et brev klarte å fortelle de rundt seg hvordan han hadde det. Brevet det er snakk om, var en protokoll fra psykiater på Blakstad. Med en skjelvende gråtkvalt stemme forteller han om hvordan han leverte dette brevet til sine nære og kjære, for å kunne gi de et innblikk i hva han strevde med.

Dette er jo et godt tips til de som har det vondt, men som ikke vet hvordan man skal fortelle det. For mange er det svært vanskelig å skulle sette seg ned og dele sine følelser ovenfor familie og venner.
Dette kan da gjøres gjennom et brev, rett og slett. Det trenger ikke en gang være et brev du har skrevet selv.  

For meg som er gutt, er dette det beste tipset til andre gutter. Man klarer kanskje å si det i skriftlig form. Nå klarer jeg å snakke littegrann om det her, fordi jeg har skrevet så mye dette. Hadde jeg bare skrevet ned tankene mine tidligere, og gitt det til foreldre og kona, kunne alt vært så mye bedre med en gang.

Det å få dette brevet (protokollen) var det beste som skjedde meg.

Da klarte jeg gjennom å gi brevet videre å fortelle de rundt meg om hvordan det stod til.

Glenn skriver nå om sine tanker og opplevelser på instagram, men også gjennom andres blogger. Blogger som har fokus på psykisk helse.

Jeg føler særlig gjennom instagram at jeg kan dele sannheten. Sakte, men sikkert kan man legge ut sine innerste tanker der, og det er veldig lite negative kommentarer som respons.  
Etter hvert så jeg hvordan mine greier, min dritt, kunne hjelpe andre som også hadde vært igjennom dritt.


Det er viktig å fortelle sin historie, og for Glenn har dette vært noe han ville gjøre åpent og under eget navn. Vi er allikevel enige om at bare det å dele sin historie, selv om det skulle være anonymt, kan være til stor hjelp.
Man kan i hvert fall prøve seg frem anonymt først, og se om man føler seg mer komfortabel etter hvert.


Ja, jeg kunne ønske jeg hadde gjort dette som anonym for mange år siden jeg, så kunne kanskje mye av dritten vært unngått. For da virket det så fjernt å skulle fortelle om all galskapen i hodet.

Videre forteller Glenn at fra å ikke klare å dele sin «galskap» med andre, er nå skrivingen blitt hans nye rus. Det gir han SÅ mye.
I tillegg gir denne dokumenteringen både han og følgerne et helthetlig bilde av hva han har vært igjennom.
-som er litt utenom det vante super-glossy greiene man som oftest ser på instagram.
………..

Ca 70% av alle selvmord begås av menn.
Glenn var selv nære ved å bli en del av denne statistikken.
Hvorfor er det slik at så mange menn versus kvinner ser på det å avslutte livet som eneste mulighet? Akkurat dette vil jeg ta opp og snakke med diverse gjester om fremover, både fagpersonell og de som har kjent på dette selv, slik som Glenn.


Vi MÅ snakke om menn og selvmord på en skikkelig måte!
Jeg har blant annet skrevet et blogginnlegg om nettopp dette.

Hva tror DU er grunnen til at menn dominerer så veldig i selvmordsstatistikken?


For min del så er det litt sånn at jeg drar til legen, og sier hvor jeg har vondt. Men jeg forteller ikke hvor inni helvetes vondt jeg faktisk har det.

Også har jeg gått til legen og fortalt for eksempel at jeg ikke har sovet på mange år, og forventer at legen skal ta tak, men det har jeg jo nå skjønt at det gjør de ikke.

Jeg tror kvinner er mye flinkere til å si ifra ordentlig.
Også har jeg den opplevelsen fra for eksempel ekskona mi, at hun var mye bedre på å sette ord på følelsene, og fortelle meg hvordan hun hadde det.

Glenn forteller videre hvordan han har fått utløp for sine følelser…
Gjennom ekstrem utagering, fremfor å snakke om det.
Han tror veldig mange menn har det på samme måte.

I tillegg er det jo en slags machokultur som herjer. Mange er redd for å for eksempel bli sett på som mindre mann, hvis man snakker om følelser eller innrømmer vanskeligheter.

Ved å tenke dette, så degraderer man seg selv. Man har da tapt kampen allerede før man tar avgjørelsen om man skal si noe eller ikke. Og har du noen rundt seg som synes du er mindre mann fordi du er åpen, så er ikke det din venn.

Og hvor viktig er det å være manne-mann, egentlig?
-Hvis det går på bekostning av andre gode egenskaper eller i verste fall sin psykiske helse.


Ja, nettopp!

 Jeg har en teori om at menn har en høyere terskel for å ta kontakt med helsevesenet, da dette er mer fremmed for de enn oss kvinner. Litt sånn fra naturens side, så er vi mer i kontakt med helsepersonell i løpet av livet, enn menn. Da tenker jeg særlig på prevensjon, all oppfølging under og etter svangerskap og liknende.

Ja, her er du nok inne på noe!

Og når menn ødelegger seg, skal man kjappest mulig opp på beina og tilbake i form.

Mens vi kvinner som skal føde for eksempel, noe som vi fra naturens side er laget for, skal følges opp noe så innmari av leger, helsestasjon, jordmor, sykehus og liknende.
Jeg er veldig glad for denne oppfølgingen, men kunne ønske man brukte like mye ressurser på menn. Og de kvinner som ikke får barn.
For disse to gruppene får naturlig nok et helt annet forhold til helsevesenet enn vi som har hatt en løpende dialog før, under og i åresvis etter svangerskap.
Terskelen blir høyere for å faktisk oppsøke hjelp når man sliter, hvis leger og andre er fremmede for en.

Eller hva tenker dere lesere?

…….
Menn og psykisk helse er et viktig tema, og videre vil dere kunne lese mer om dette temaet, blant fra en fagperson sin side.
Jeg takker Glenn for å ha delt sin historie og tanker på området.
Det er viktig å snakke om psykisk helse, og ikke minst er det viktig å høre det fra de som sitter med historier og erfaringene der selv.
Så igjen, takk Glenn!


Glenn deler ufiltrert sin historie, og tar opp viktige temaer på instagramprofilen @lifeofthesmithwithptsd

Er det kroppsfasong som definerer god helse?

Helsevesenet og medienes forutinntatthet…

Dagens gjest er ei jente med mange jern i ilden.
Noen kjenner henne som den skamløse flotte brulesquen «Fiffi von Tassel» fra Norske talenter, andre fra den frittalende og reflekterte instagramkontoen hennes «fetmenfattet». Hun skriver velformulerte kronikker i Norges største aviser og snakker åpent om kropp og helse i kjente populære tv-program som for eksempel God Morgen Norge.

Og apropos skamløs…Hun vant velfortjent årets skamløspris for 2018!

Denne sommeren har hun fullført en mastergrad i Empowerment og helsefremmende arbeid, og har tredd inn i en fulltidsstilling hos likestillingssenteret.

Jeg er så glad for at selveste Carina Elisabeth Carlsen ville ta en prat med meg.

…………………

Årsaken til at jeg brenner litt ekstra for dette temaet, er at jeg synes medier, helsevesenet og kanskje også vi privatpersoner har et veldig sort/hvitt bilde av kroppsfasong og helse.

Selv var jeg en større belastning for samfunnet og helsevesenet da jeg var normalvektig og strebet sånn etter den tynne, i mine øyne «perfekte», kroppen. Dette førte i mitt tilfelle til redusert arbeidskapasitet og sykemeldinger.
Nå når jeg ifølge BMI-skalaen har bikket overvektig, er helsen min så mye bedre.

Definerer helsevesenet og mediene for ofte helse basert på fysiske parametere?

Hva tenker du, Carina, om det at helsevesenet ofte trekker konklusjoner og velger behandlingsplan basert på kroppsfasong?


Dette gjelder vel kanskje særlig ved overvekt og fedme?

Ja.
Jeg opplever at helsevesenet generelt har en skambelagt holdning til det å være tjukk.
Da blir det en veldig ensidig oppfatning av hva helse er, i den situasjonen.


Carina nevner også at mye av forskningen på området kan være biased, og oppfordrer til å lese artiklene nøye, samt sjekke hvem som finansierer forskningen.
Det trekkes konklusjoner ofte uavhengig av studienes faktiske resultater, i tillegg til at det er mange forskninger vi aldri hører om.
Den danske studien som viser at tjukke mennesker lever lenger, for eksempel.


Jeg skal ikke sitte her å fornekte at fedme kan gi helserelaterte problemer, men en kan leve gode, innholdsrike og suksessfulle liv selv om en er tjukk. Det hører vi jo aldri om. Vi tenker at tjukk automatisk er farlig, og glemmer at dette med fatshaming, for eksempel, er mer skadelig enn det å være tjukk i seg selv. Jeg har lest at dette faktisk kan lede til at den psykiske helsen fører til en tidligere død enn den fysiske, på bakgrunn av depresjon og alle de psykiske helsebelastningene som kommer av hvordan andre behandler deg fordi du er tjukk.

Men når «tjukke» møtes i helsevesenet…
Er det litt den der «du kan skylde deg selv»-holdninga man blir møtt med da?


Ja, det vil jeg påstå.

Det er blant annet publisert en studie som avdekker at mange norske sykepleiere har en slags forutinntatthet om tjukke mennesker, hvor de ikke fortjener den samme hjelpen som normalvektige.

Ved å si at fedme ikke kan sammenlignes med annet fordi man har valgt det selv, sier man også indirekte at alle traumene du har opplevd, de er selvforskyldt.
Veldig ofte er jo fedme et symptom på noe.

 
Kroppsvekt, og helse generelt, er jo mer komplekst enn bare kalorier inn versus kalorier ut.

Da jeg som 14-åring selv oppsøkte helsesøster med en begynnende anoreksi, ble jeg møtt med kommentaren «men alle kan se at du ikke har spiseforstyrrelser».
Samme reaksjon fikk jeg også fra min fastlege.

Noen uker etter lå en utsultet nesten død Ida på overvåkingsavdelingen på sykehuset.
Det at helsevesenet tok en vurdering basert på kroppsvekten der og da, kunne rett og slett ha kostet meg livet.

Carina forteller hvordan hennes mors helse også fikk lide ved at legen tok en vurdering basert kun på kroppsfasong.

Mamma gikk med brudd i foten i flere år. Det var det ingen som sjekket ordentlig, fordi hun er tjukk, og løsningen visstnok var å slanke seg. Hun gikk til slutt til en spesialist, etter å ha hatt vondt kjempelenge. Dette var jo et brudd som hadde grodd feil!

Hun legger til at hun også har bekjente som har mistet mødre i kreft, fordi de ikke ble tatt på alvor da de oppsøkte hjelp. De fikk rett og slett beskjed om å slanke seg.
Når tjukke mennesker opplever å bli avvist av helsevesenet på denne måten gang på gang, og ikke blir tatt på alvor for plagene man kommer med, slutter man å oppsøke lege.
Og når det etterhvert er så ille at man MÅ oppsøke hjelp, så er det kanskje for sent.

……

Hva med medienes rolle vedrørende dette temaet?

De tyr jo gjerne til skremselspropaganda i form av artikler som «SÅ farlig er bukfettet» eller «Så mye må du trene for å forbrenne maten».


Medier, både norske og internasjonale, er noe dritt rett og slett. De spiller på at folk er redde for å legge på seg, og de må i hvert fall skjerpe seg.
For det første skriver de artikler basert på studier de ikke en gang linker til. Og hvis man skulle klare å finne studien, så viser det seg at den er ikke bra, eller som jeg nevnte tidligere -det kan være slankeindustrien som står for finansieringen, det er en liten studie, resultatene er vage etc.

Carina påpeker at bildebruken til mediene også er bekymringsverdig. Hun gjorde en undersøkelse for spiseforstyrrelsesforeningen i forbindelse med korona og spiseforstyrrelser. Her trakk mange frem medienes bildebruk.

Selv gjorde hun da noen søk og fant mange artikler om fedme, vektnedgang eller liknende hvor bildene som ble benyttet var for eksempel av en mage med et strammende målebånd rundt, hender som klyper og holder fast i fettet, eller noen stående på en vekt. Det er veldig mye skam i disse bildene.

Handler derimot artiklene om trening eller liknende, er det blide, pene, hvite, tynne, funksjonsfriske mennesker på bildene.
Dette sender jo et budskap.

Det er jo blitt skapt en kultur hvor det verste du kan være er tjukk.
Da blir jo dette for mediene clickbait, for ingen vil jo være tjukke, og det her blir lett å selge inn.
Skummelt!

Jeg personlig reagerer veldig på matskammen mediene fører til ved overskrifter som for eksempel VG’s «Så mye må du trene for å forbrenne en kroneis». For ei som har straffetrent i mange år, minner dette veldig om nettopp: straffetrening, og skam rundt maten. Jeg kan ikke skjønne hvordan dette kan fremme god helse, som jo sikkert egentlig er målet (i tillegg til mengder klikk).

For ikke å snakke om Dagbladets oppskrift på hvordan man kunne gå ned 10 kg før sommeren. Publisert en drøy måned før sommeren kom.

Enig!
Man får jo ikke kost seg med maten når man skal tenke på hvor mange situps man må ta i etterkant.


Man vet jo at mange spiseforstyrrelser starter med slike dietter eller slankekurer. Jeg kjenner flere som har vært med i for eksempel VG- vektklubb som har blitt helt besatt av mat, telling av kalorier og aktivitet.

Mediene har ingen måte å kontrollere eller følge opp leserne i etterkant av slike artikler eller program.

Carina legger også til at ved å kun få slik input, hvor man hele tiden blir fortalt at man er feil i forhold til «det aksepterte menneske», fester dette seg i underbevisstheten. Og ved å kun få presentert det perfekte, og en aldri ser noen som likner på seg selv, blir man den unormale.
Utskuddet.
…….

Det er ikke bare mediene og helsevesenet som behandler folk på en nedverdigende måte basert på kroppsvekt. Carina opplever også hån og krenkende kommentarer på gata, i tillegg til familiemedlemmer som henger seg opp i hennes matinntak i selskaper.
Jeg tenker umiddelbart at det i et familieselskap sikkert er noen rundt bordet som har dårligere helse enn den med en stor kropp.

Hva med tante Guri som trenger alkohol for å komme seg igjennom dagene?
Eller fetter Tom som ødelegger kroppen med anabole sterioder.
Eller hva med kusine Tine, som kaster opp maten på do?

Det er ingen tvil om at helse er mer enn bare midjemål eller farten på 10 km.
Så hvorfor tar helsevesenet avgjørelser basert på kroppsstørrelse? Og hvorfor presenterer mediene det som at den slanke trente kroppen er den lykkelige?
Sist, men ikke minst: hvorfor legger privatpersoner seg opp i andres kroppsvekt?


Hva tenker dere?

Mitt møte med terapeut Ariane Flateby

Hvorfor oppsøke hjelp, og hva venter da?

Etter noen måneder i terapi, har jeg lært mye om meg selv.
Jeg har fått røsket opp i traumer jeg hadde fortrengt, og har et trygt sted å ventilere når kaoset blir for overveldende i topplokket. Hadde jeg skjønt hvor galt det stod til med psyken min før, hadde jeg tatt tak i dette for lenge siden.

Joda, det er til tider ubehagelig å snakke om vonde ting, men det må til!
Og som nevnt føles dette ut som en trygg arena å gjøre det på.
Min egen terapeut har sommerferie nå, men jeg var så heldig å få snakke med Ariane Flateby en regntung fredag i juli.

Jeg lurer veldig på hvorfor det tar så lang tid å oppsøke hjelpen man trenger.
Også håper vi blogginnleggene basert på samtalen jeg hadde med denne terapeuten kan være med på å ufarliggjøre terapi, og det å spørre om hjelp.

…………………

Ariane er klinisk sosionom og kognitiv terapeut. Hun har en sosionom-utdanning, i tillegg til en 5 års videreutdanning i psykisk arbeid med kognitiv terapi som spesialisering. De siste årene har hun også utdannet seg innenfor yoga.

Jeg lurer veldig på hva hun har å fortelle om terapi.


Hvis vi starter helt på begynnelsen.
Hvordan merker man at noe er galt, og at man trenger hjelp?


Ofte gjør det seg til syne gjennom fysiske plager. Uro som fører til overfladisk pust eller at man ikke klarer å sove på nettene, for eksempel. Og stress setter seg ofte i kroppen, og man får mye vondt.

Ariane forteller videre at man ofte får hjelp for disse fysiske plagene hos for eksempel lege. Medisiner og liknende. Og så går det over for en stund.

Men det går ikke helt over, og det kan komme tilbake igjen etter en tid, for man har ikke jobbet med de underliggende årsakene til disse fysiske symptomene. Og man har kanskje ikke forstått helt selv, hva det er som gjør at disse symptomene dukker opp.

Selv gikk jeg 6 år med insomni, urolig mage og andre fysiske symptomer på depresjon, uten at jeg forstod at jeg var psykisk syk, og ikke fysisk.
Det var dog én lege som fattet mistanke, men stilte helt «feil» spørsmål.
«Har du det bra hjemme?»
Og ja, jeg hadde det jo bra hjemme, mann, barn, hus og jobben jeg ønsket.
«Har du venner, eller omgangskrets?»
Ja, jeg hadde jo verdens beste venner.

Underbevisstheten min mistolket nok dette som at hvis man har det man ønsker her i livet, så kan man ikke være deprimert. Hadde hun derimot stilt spørsmålene «når var sist du lo?» eller «klarer du å ha ro inni deg?»
-da hadde svarene vært helt annerledes.

 
Ja, dette er vanlig. Vi er jo lært opp til å være takknemlige her i livet.

Jeg møter mange som har med seg stemmer fra tidligere generasjoner, som sier «vi hadde det så mye verre vi, så du kan ihvertfall ikke klage».
Dette går veldig igjen.
 Man kan liksom ikke gå rundt å være lei seg, når man har det så bra.

Det blir et veldig dilemma mellom verdier, holdninger…det du er vokst opp med, og lært deg som liksom god oppførsel…
-Og det du faktisk kjenner i hjertet.

Så ofte er det fysiske plager som gjør seg til syne ved psykisk uhelse.
-Men kanskje kjenner vi det innerst inne, at noe ikke stemmer, selv om man tilsynelatende har alt på stell i livet. Og selv om man kanskje har satt krav til seg selv om å være takknemlig og fornøyd med det man har.


Hvordan vet man om problemene man har er «store» nok til å oppsøke hjelp for?

Det er litt det vi snakket om i stad. At man har det jo så bra ellers, så da kanskje man bagetelliserer problemene litt, og tenker at «da er det bare tull av meg dette her».

Men er det kaos i hodet, så gjelder det å finne ut hva som ligger bak, og som gir dette tankekjøret. Man må finne ut hva som gir denne indre uroen, som er årsak til at mange kommer til terapeut.

Jeg tenker at når uroen går ut over livskvaliteten, og ødelegger for ens relasjoner, er det på tide å oppsøke hjelp.

Er du enig?

Ja.
Og det er glidende overganger mellom det vi tenker er helt vanlig, og det som gir psykisk uhelse. For vi har jo alle litt av alt, og stunder hvor vi er langt nede. Kanskje ville vi scoret høyt for klinisk depresjon hvis vi hadde vært hos legen akkurat den dagen.

Kategoriene frisk og syk er ikke så firkantet, for vi kan alle ha noe. Men når du ikke klarer å ha den flyten du trenger i livet ditt for å få til det du har lyst til, det er da det er et problem.
Vi klarer alle å leve godt med uvaner eller liknende, men når det går utover livskvaliteten, trenger man hjelp. For dette vil da kunne ta styring på livet ditt.

Men når man endelig oppsøker hjelp.
Hvordan blir man da møtt av en terapeut som for eksempel Ariane?

Jeg opplever jo at mange gruer seg og kvier seg for å komme, og at de er spente for hva dette er. Noen har mye på hjertet og det kommer mange ord fort, mens andre sier lite.

Det jeg begynner med, er å si noe om meg selv og rammene for de samtalene vi har. Også kartlegger jeg alltid om personen har vært i terapi tidligere.

Et av utgangsspørsmålene mine er «hva er grunnen til at du tok kontakt med meg?» og «hva er det du tenker at er dine utfordinger, og hva vil du snakke om?»
Etter å ha fått svar på dette, presenterer jeg gjerne den kognitive modellen, hvor vi i denne typen terapi tenker at ting henger sammen.
Jeg forklarer også her litt om hvordan hjernen fungerer.

Jeg forteller Ariane hvordan jeg selv har slitt med depresjon og spiseforstyrrelser. Sistnevnte er ikke et stort ønske om å bli tynn, men heller et resultat av et stort kontrollbehov. Et behov som gjør seg gjeldende når jeg kjenner på kaos og ustabilitet i livet eller hodet. Da jeg oppsøkte terapeut var det for å få andre mestringsstrategier, slik at jeg ikke tyr til strikte dietter, kaloritelling og overtrening når ting er vanskelig.

Det er sjelden folk kommer med en så klar og organisert forståelse for egen problematikk som det du sier her. Ofte vet man ikke helt hva man skal si, men det er jo dette som er jobben min
-å stille de riktige spørsmålene så man får en god dialog.

Jeg får meldinger fra flere på instagram, som sier at terapi ikke fungerer.
De blir ikke friske…
Som masterstudent i «empowerment og helsefremmende arbeid», slår det meg da at det kanskje ikke har vært en forventningsavklaring på forhånd mellom terapeut og klient.
For terapi er vel i grunn kun et verktøy i jobben man skal gjøre med psyken? Og mange vil jo trenge terapi hele livet. Det er ingen vidunderkur, som kan gjøre en frisk på 1-2-3.


Ja, og dette er grunnen til at jeg aldri starter en terapitime med å spørre «hva kan jeg hjelpe deg med?» eller «hva kan jeg gjøre for deg?»
-For det er jo DU som må gjøre jobben.

Jeg tror mange ikke er klar over nettopp dette, at det er DE SELV som må gjøre den jobben.

Personlig synes jeg terapi fungerer veldig fint.
-Men jeg ser på terapeuten min som en sparrepartner for alt jeg har jobbet med selv den uka. Ikke som ei som skal fikse meg.


Ja.
Det er jo du som kommer med en bestilling til meg, også kan jeg hjelpe deg med å finne din vei videre. Jeg kan ikke fikse deg eller tankene dine. Det funker ikke sånn at man kan gå til en samtaletime, også er man helt annerledes i tankene sine etterpå. Man må gjøre jobben selv.

Også er det dette med at det ikke er realistisk i et vanlig liv at ALT skal bli bra. Det forstår de fleste ganske raskt, at blir altfor urealistisk å ha som mål.
For livet er jo oppturer og nedturer.
Det er rett og slett litt sånn det er å leve.

…….


Jepp, vi har alle oppturer og nedturer. Men når livet og hverdagen virker for vanskelig og uoverkommelig, er det lurt å oppsøke hjelp. Kanskje vet man ikke helt selv hvor skoen trykker, men det er som Ariane sier, hennes jobb som terapeut å finne de riktige spørsmålene, så man får utbytte av samtalen.
Det er du selv så må gjøre jobben, men terapi kan være et trygt sted for ventilasjon og et tiltak som kan gi deg gode verktøy til denne jobben.


Ariane treffer klienter både hjemme på Aurskog (link her) og hos NOVA- klinikken på Bjørkelangen (link her).

Mitt møte med Supporterfrue III

Om «krenkafolket» og influencere som sensurerer kommentarfeltene sine.

Noe som aldri slutter å overraske meg på min instagram, er hvor lett folk lar seg krenke.
Legger man for eksempel ut bilde av en fløteis, fornærmer man typ alle laktoseintolerante.
Kanskje det var litt å ta i, men mange lar seg virkelig krenke av den minste lille ting.

Jeg synes jaggu disse influencerne lett fornærmes også.
Enkelte klarer ikke skille mellom konstruktiv kritikk og hets.
Eller klarer de det, men de ønsker bare goodvibes i kommentarfeltene sine?

Jeg og supporterfrue, Line Victoria, fortsetter praten fra forrige uke.
(Den kan du lese her)
…………………


Etterhvert som jeg har blitt friskere fra mine spiseforstyrrelser, har vekta økt. Dette gjør meg ingenting, da jeg faktisk trives mye mer med dagens fasong, både fysisk og psykisk. At jeg åpent deler dette på min instagram, er visst fornærmende.

Jeg krenker da visstnok alle tynne, ved å indirekte si at tynne kropper ikke er bra.
Men nei: jeg sier at MIN kropp (eller topp) ikke var bra da jeg var tynn.

Og jaggu krenker jeg visst også alle overvektige som vil ned i vekt, når jeg sier at jeg liker en større kropp.
Puh…

Jeg blir til tider svett av krenkefesten i innboksen min.

Line Victoria er jaggu en skikkelig krenker hun også!

Den gangen jeg outet nyheten om at jeg var gravid, gjorde jeg det gjennom blogginnlegget «Obs, advarsel! Du kan bli gravid hvis du ikke tar P-piller». For det var akkurat dette som skjedde med meg. Jeg slutta på pilla bare noen dager før bryllupet, for vi tenkte det kunne ta lang tid å bli gravid, men så ble jeg altså gravid 4 dager etter bryllupet.

Jeg skrev jo på en humoristisk måte at gjort er gjort, og vi vil jo ha barn!
Det bare skjedde litt fortere enn forventa.
-Og at jeg ble liksom litt snurt for å bli snytt for prøvingen med tente stearinlys, oppvartning, sex hver dag og sånn.

Da fikk jeg inn melding fra en mor om at det var så grusomt å lese. Jeg måtte jo forstå at det var SÅ sårende ovenfor alle andre som ikke ble fort gravide.

Det var jo ikke intensjonen min å såre alle som ikke ble gravide like fort. Jeg fortalte bare hvordan det var for MEG.
 

Jeg opplever jo å bli anklaget for krenking hver gang jeg legger ut noe om kropp. Skriver jeg at jeg liker kroppen bedre som større, krenker jeg alle de tynne. Og jaggu krenker jeg også de store, ved å kalle meg selv «større».

Ja, det er krenkefest i kommentarfeltene stadig, men det er jo fordi folk elsker å la seg provosere da!

Vi er begge enige i at når man presenterer livet sitt gjennom blogg og/eller på instagram må man jo skrive om egne erfaringer og hvordan ting oppleves for en selv.

For MEG er det mest gunstig med en større kropp.
For LINE VICTORIA gikk baby-making’en på 1-2-3.
Så får heller folk ha som ansvar å presentere andre nyanser basert på SINE erfaringer.
…………….

Men det er jammen meg ikke bare lesere/følgere som lar seg krenke. Jeg synes til stadighet at influencerne selv blir fornærmet av kritikk som ofte er helt på sin plass.
For er influencing en enveiskommunikasjon?
Jeg synes ikke det, og tenker at når kritikken er konstruktiv, burde man ønske den velkommen.

Line Victoria er enig, og har selv tatt til seg kritikk når hun har gått over streken.

En gang la jeg ut et bilde hvor Maren som baby hadde klart å gni av seg bleia i senga. Også hadde hun driti da, så det var jo bæsj i hele senga. Jeg viste ikke henne på bildet, og inni hodet mitt var dette morsomt, men da fikk jeg tilbakemeldinger på at dette ikke var greit.
Og det gikk opp et lys for meg,

at nei…dette var faktisk ikke greit…dette kan jeg ikke dele.
Jeg har faktisk et ansvar ovenfor henne, om at hun ikke skal utleveres.  


Jeg kan selv sitte og lese gjennom blogginnlegg, hvor jeg tenker at; så BRA at folk reagerte på dette. Selv har jeg en lang utdanning innen idrett og ernæring, og synes konstruktiv kritikk er på sin plass hvis influencere feilinformerer for eksempel på dette området.

Trafikksikkerhet er også noe jeg synes det er flott at lesere/følgere reagerer på.
Her har Line Victoria selv opplevd å ha blitt sensurert.


Det virker veldig som at dette med kritikk, eller innspill om du vil, avhenger veldig av influenceren?

Ja, det er noen som bare ikke takler kritikk, og hvor de går rett i forsvarsposisjon. De tar alt som hets, sjikane, mobbing og trolling, og da blir det rett og slett slettebonanza fra ville hælvete! Man må kunne klare å skille mellom trolling og konstruktiv kritikk.

Line Victoria forteller videre om den gangen hun selv ble blokkert fra et kommentarfelt. Innlegget det er snakk om her, har de fleste av oss sett. En viss influencer og partner snappet mens de kjørte på trafikkert vei, MED barna i baksetet. Trygg trafikk la da igjen en velmenende kommentar om trafikksikkerhet, og Line Victoria likte denne kommentaren.

Det var nok til å bli blokkert.

Hva synes du om slik sensurering i kommentarfeltene?


Det er ikke bra!
Denne sensureringen går på bekostning av hva?

Ta Iselin Guttormsen for eksempel, som nå har gått ut med at hun sletter slikt i kommentarfeltet, fordi hun kun vil ha goodvibes der.
Det er greit det!

Hun kan bare slette i vei hun, men da er ikke hun den ærlige, kule Iselin som jeg digger.
For HUN har jo ihvertfall baller til å ta imot kritikk.

Hva med å ikke ha kommentarfelt i det hele tatt?
Mange velger jo bort dette!


Ja, det jo enveiskommunikasjon, og det er kjempe-stusselig!
Da lever man jo virkelig i sin egen lille boble.

«Se på meg, så flott jeg har det, men ikke snakk til meg, for det er jeg for god for»
Det blir litt sånn.


For en liten tid tilbake var Line Victorias kommentarfelt bokstavelig talt «on fire». Hun inngikk et samarbeid med Nestlé, men takket være følgere som fortalte om selskapets politiske historie med feilinformering i U-land for egen gevinst, valgte hun å avslutte dette.

Det viste seg at jeg på dette området var u-utdannet. Jeg regnet med kritikk fordi mange skyr ferdiggrøt, men denne politiske trøblete historien var jeg ikke klar over. Jeg var rett og slett ikke forberedt på hvor stor denne saken var, og jeg ble tatt på senga.   
…….

Det er virkelig mye man kan krenkes av, hvis man lar seg.
Dersom man har et annet syn på kropp, foreldrerollen, helse eller liknende, hvorfor ikke bare fortelle DIN versjon fremfor å la seg krenke av andres?
Eller hva med å anerkjenne andres historie og synspunkter. Og om du selv har en annen erfaring, kan du kommentere med eksempelvis «her har jeg en annen opplevelse», fremfor «nå krenker du alle som ikke har det som deg!»

Dette gjelder også influencere.
Blogging og instagram gjør seg best når det er en toveiskommunikasjon, og det burde være lov å si ifra på en ordentlig måte når influencerne driter seg ut, uten å bli anklaget for trolling eller hets. Jeg synes det er skuffende med store profiler som fjerner alle negative tilbakemeldinger, for å oppnå den tidligere nevnte goodvibe’en.

Hva tenker dere lesere?

Bloggen til denne kula dama finner du her

//Spons//
Tusen takk til Phat Lab Music for lån av lokale til denne fine praten!

-Og en stor takk til fotograf Elisabeth som hang med oss og knipset denne dagen. Nettsiden hennes finner du her

Hun er også på instagram under navnet @fotograf_elisabeth

Når fysiske traumer blir til psykiske smerter II

Glenn Edward Smith om tiden etter ulykken

Som man kunne lese i forrige del av Glenns historie (her), ble han utsatt for en grusom ulykke, og det var nødvendig med en lang og omfattende oppfølging i ettertid.
-Både psykisk og fysisk

Hjelpen mottok han aldri fra det norske helsevesenet, selv om han hadde med seg en tykk detaljert mappe fra det tyske sykehuset om hva han ville trenge i etterkant av ulykken for å komme seg til hektene igjen.
Denne svikten i helsevesenet ble ødeleggende for hans liv.

Glenn deler åpenhjertig og gråtkvalt hvordan livet har endret seg totalt disse siste årene. Fra å være en fryktløs jockey, til å henge i et belte ned fra taket.

………………..

Selv om ulykken var voldsom, og det ville være naturlig å få store problemer i ettertid, skulle det imidlertid ta flere år før PTSD’en gjorde seg til syne.  


Jeg trodde jeg var supermann, og bouncet tilbake etter 5,5 uke sykemeldt.
Jeg ville rett og slett bare tilbake på hesteryggen.

Når man ikke blir fulgt opp av fastlege, eller noen andre i helsevesenet, føler man at man bare må kjempe på. Jeg var tilbake på hesten etter 6 uker, red inn til seier i hesteløp 2 måneder og 27 dager etter ulykken. I permen fra det tyske helsevesenet står det tydelig at jeg skulle vært sykemeldt i 6 måneder til…


Noe jeg opplever både gjennom egen psykiske helse og tilbakemeldinger på instagram fra andre i liknende situasjon, er at når vi trenger hjelp, trenger vi ofte hjelp til å bremse. En lege, terapeut eller liknende som ber oss roe ned og ta vare på egen helse.
Vi mennesker er nok laget sånn at vårt overlevelsesmodus kicker inn ved kriser, og den naturlige reaksjonen er å dure på videre.
Kjempe på i et høyt tempo, rett og slett.
Dette er noe Glenn kjenner seg igjen i.

Ja, det blir rett og slett fight or flight-modus. Jeg valgte fight.

Det er vanskelig å se selv at man er syk. Jeg er i hvert fall sånn laget at noen må fortelle meg at jeg ikke er frisk, for at jeg skal forstå det. Jeg klarer ikke kjenne eller forstå det selv.
Men i dette tilfelle fikk jeg jo ingen oppfølging.


Men når kom etterdønningene, og symptomene på at noe var galt?

Det tok faktisk 15 år. Igjen, jeg trodde jo jeg var supermann, og uansett hvor mange skader jeg fikk, så kjempet jeg på videre. Skikkelig fight mode.

Jeg har nok alltid vært utagerende, men når jeg tenker tilbake var det rundt dette tidspunktet det eskalerte. Særlig gjennom alkohol og festing. Jeg kunne feste vilt i opptil 15 dager på rad.

Glenn forteller videre at jo mer utagerende han var, jo mindre spørsmål stilte de rundt han.

Det var heller sånn: «vi inviterer Glenn, for han er så morsom på fest».  

Han forteller også om hvordan han gikk all in i arbeidslivet. Han skulle være best. Hans adhd har gitt han evnen til å ha et høyt aktivitet- og arbeidsnivå, men etter hvert kom PTSD’en snikende.

Jeg hadde forventet en slags switch, men det var ikke sånn.
Det kom snikende, lag for lag.
Jeg skjønte ikke hva som foregikk, og kunne ikke stoppe den mer og mer utagerende oppførselen.

Jeg begynte med dop i en alder av 40!
Da skjønner man tegninga.

Dette Glenn forteller her, er ganske vanlig. Traumer man opplever, føler en kanskje at man kjemper seg greit igjennom, men så kan det komme tilbake og hjemsøke en i ettertid. Det virker som mange sliter med å fange det opp, da det ofte kommer snikende, sånn som Glenn beskriver. Og kanskje er man på et sted i livet hvor alt egentlig er på topp, og man forstår da enda mindre hvorfor psyken begynner å skrante.

Noen fortrenger også traumet man har opplevd, og gir det ikke den oppmerksomheten som trengs for å bearbeide det ordentlig.

Ja, og for meg var det som at for hvert eneste traume jeg har hatt, så eskalerte det. Det er som å fylle et glass med litt og litt vann, og til slutt så renner det over. Og det er ikke på det punktet det renner over at sykdommen er. Det er alt som har fylt dette glasset over tid.

Som jeg nevnte i forrige innlegg kan disse opplevelsene også være psykiske traumer i form av ting vi har opplevd, eller ikke opplevd. Psykisk vold, eller mangel på omsorg er eksempler på disse to.

Ja, og jeg føler nesten at disse psykiske traumene er enda verre enn de fysiske.

Jeg er heldig å være oppvokst i en fattig, men kjærlig familie, så for meg har det vært de fysiske tingene som har ødelagt.

Da det startet å skurre i psyken, kjørte Glenn på med samme taktikk som han var vant til. Dette var noe han skulle fikse selv, for han hadde jo klart det så mange ganger tidligere.
Men forskjellen var at denne gangen var det psykisk, og ikke fysisk. Han forklarer at hver gang han forsøkte å blokke tankene og sykdommen som kom, jo kraftigere returnerte det igjen senere.

Til slutt var det en mikstur av dop, alkohol, gambling og utagering som fikk meg gjennom dagene.

Det kommer noen tårer rennende ned fra bak Glenn sine solbriller mens han forteller om ekteskapet…

Kona og jeg ble enige om å flytte fra hverandre i Desember 2018, da jeg var i ferde med å destruere oss begge. Hun hadde stått bak meg i nesten 7 år med en mann som var så selvdestruktiv at alt håp var ute. Av alle ting, mistet jeg det kjæreste jeg hadde, og det var det eneste riktige jeg gjorde fra PTSD’en eskalerte fra 2011.

Vi reddet vennskapet vårt, men ekteskapet var totalt ødelagt av løgnene mine, misbruket og avhengighetene mine.
-og ikke minst at jeg ikke klarte å nevne alt jeg sier her med et ord, hun måtte i stedet oppleve det.

Glenn har ved 3 anledninger ikke sett annen utvei enn å ende livet sitt. Episoder hvor så mye dop er puttet i kroppen, at hadde han hatt en helt vanlig fysiologi, skulle han vært død nå.
Ved siste selvmordsforsøk hang han i et belte fra en bjelke i taket.

Den alvorlige ulykken, overdoser, henging…
Det virker som om denne kroppen bare ikke kan dø…

Det er vondt å høre Glenns historie. Det er så mye elendighet, at man nesten ikke kan forstå hvordan denne mannen klarer å kjempe seg igjennom dagene. Heldigvis ble han ikke en del av den tragiske selvmordsstatestikken.
Den som også viser at ca 70% av de som tar livet av seg er menn.

Hvordan han klarer å leve i dag, hvilke tiltak som har hjulpet han og hans tanker rundt menn og psykisk helse kan du lese om neste uke.

Glenn deler ufiltrert sin historie, og tar opp viktige temaer på instagramprofilen @lifeofthesmithwithptsd