Umyndiggjøring i helsevesenet

Åshild fra NRK-serien «Helene sjekker inn».


Foto: Johanna Martinsen Brygfjeld

Åshild Martinsen Brygfjeld fikk kjenne på depresjoner allerede da hun var 12 år gammel. Hun ble som 18-åring diagnostisert med bipolar lidelse, og har gått på medikamentet Litium fra diagnostiseringen og frem til 20.juni i år.

Hun fortalte modig sin historie på tv, i dokumentarserien «Helene sjekker inn», og lot kameraene følge deler av hennes reise på vei til å bli medikamentfri hos Hurdalssjøen Recoverysenter.

Jeg ble særlig nysgjerrig på dette hun fortalte om hvordan hun ved flere anledninger ble unødvendig umyndiggjort av helsevesenet. Årsaken til at nettopp dette fanget min interesse er at jeg selv har vært offer for den samme behandlingen.

Videre kan du lese både Åshild og min egen opplevelse av dette.


Helsevesenet så på medikamenter som en løsning allerede da hun var 12 år gammel og deprimert, men hvis man setter noen med bipolar lidelse på antidepressiva, kan det gå riktig så galt.

Heldigvis hadde jeg en mor som sa nei til dette.

Da Åshild var 18, ble hun etter en periode med mani, diagnostisert med bipolar lidelse. Hun fikk medikamentet Litium, og beskjed om at denne medisinen måtte hun gå på resten av livet.

Hun forteller åpenhjertig i NRK-serien «Helene sjekker inn», om hvordan hun føler helsevesenet har snakket over hodet på henne.  

For meg så har særlig leger vært en slags autoritet, og jeg har alltid respektert slike autoriteter. Jeg tok det rett og slett for god fisk at jeg måtte gå på dette medikamentet for resten av livet, ettersom det var det jeg fikk beskjed om.

Og livet på Litium har vel heller ikke vært problemfritt?

Nei!
Det har vært alvorlige bivirkninger.
Jeg har i praksis gått med kronisk diaré i 11 år, se for deg noroviruset for eksempel, og livet mitt har handlet om å konstant måtte vite hvor nærmeste toalett er. I tillegg er jeg vant til å være så oppblåst at det ser ut som jeg er 8 måneder på vei. Mye smerter har det óg vært, og generelt lav livskvalitet.

Jeg ble jo også syk igjen etter noen år MED dette medikamentet. Det var da snakk om mani med påfølgende psykose. Jeg ble tvangsinnlagt, og deretter fulgte en depresjon på 6 måneder. Her trakk helsepersonell automatisk konklusjonen om at jeg ikke hadde tatt medisinene mine, noe som ikke stemte. De har jeg tatt to ganger om dagen, hver eneste dag i 11 år.
 
Ingen presenterte andre alternativer for Åshild. Og ingen spurte hva hun følte om dette. Dette ser man veldig ofte i helsevesenet, særlig når det er snakk om psykisk helse. Medikamenter er førstevalget, og pasientene blir ofte ikke introdusert for andre alternativer.   

Det blir nesten som kjemisk lobotomering.
-Og menneskene skal helst være medgjørlige, ikke lage opprør og ikke ta plass.
Ofte blir man også gjemt bort på institusjoner.

Åshild forteller om møtet med Hurdalssjøen Recoverysenter.

Jeg opplevde for første gang at noen spurte meg hva JEG trengte. Jeg fikk et team med psykolog, psykiater, trener og liknende, og spørsmålet om hva de kunne gjøre for å hjelpe MEG.

Det var ikke lenger en gruppe autoriteter som snakket over hodet på henne, det var faktisk hun selv som fikk lede første møtet. Det ble også utarbeidet en personlig serviceplan for nettopp henne. Hun gikk der gjennom sykdomshistorikken sin, og skrev ned hvilke symptomer som gjør seg gjeldende ved utvikling av hypomani og mani.
Det ble da sett på tiltak man kan sette i gang før ting eskalerer.

Dette var en stor kontrast til tidligere opplevelser hvor det kun har blitt sverget til Litium som eneste løsning.

Jeg er veldig spent på å høre om Åshild tenker at denne umyndiggjøringen er typisk for psykiske lidelser. Er det annerledes hvis man har fysiske sykdommer?

Nå har jeg heldigvis ikke hatt så mange fysiske skader eller sykdommer, men jeg får inntrykk av at hvis man for eksempel får kreft, så får man en informativ brosjyre og man får hele tiden forklart stegene videre.

Ved psykiske lidelser opplever jeg at psykiaterne bare ser på symptomene, men ikke fokuserer på hva som ligger bak – hvorfor opplever jeg å bli manisk i denne perioden av livet? Har jeg stresset mye, har det skjedd noe i privatlivet mitt, eller har jeg vært utsatt for en traumatisk hendelse? Dette har jeg aldri fått spørsmål om fra psykisk helsevern og helsepersonell.


Åshild har også opplevd å bli avvist når hun har gjenkjent de alvorlige symptomene, og oppsøkt helsevesenet selv. Hun har i tillegg blitt unødvendig beltelagt under innleggelse, i stedet for å bli møtt med dialog og forståelse. De aller fleste helsepersonell hun treffer har et genuint ønske om å hjelpe, men systemet er bygd opp slik at det strukturelt kan diskriminere og umyndiggjøre mennesker i krise.
Hun håper denne mellommenneskelige kulturen hun blant annet møtte på hos Hurdalssjøen Recoverysenter er på vei opp og frem.


Årsaken til at jeg kjenner meg så veldig igjen i dette Åshild forteller er opplevelsen jeg selv hadde da jeg var innlagt på sykehus for anoreksi som 14-åring. Der skulle jeg «feites opp» på en matplan laget av en ernæringsfysiolog jeg ikke fikk møte en gang. Jeg måtte spise mat jeg ALDRI hadde spist tidligere, noe som er veldig ugunstig ved et komplisert forhold til kropp og ernæring. Mye av denne maten ville jeg heller ikke spist i frisk tilstand, da det ikke var vanlig kost for vår familie.
Er dette veien å gå for å få noen friske fra anoreksi?
Burde man ikke heller hatt en dialog underveis i disse 2 månedene jeg var innlagt, hvor vi sammen fant ut hva slags mat som kunne få meg opp i vekt samtidig som det føltes naturlig ut å spise?

Jeg fikk heldigvis kranglet meg til å slippe den ene typen med grusom næringsdrikke, den med eplesmak. I tillegg kunne jeg få droppe saus på maten. Saus har jeg aldri likt, og kommer heller aldri til å like. I et brøkdels sekundfølte jeg meg hørt.


Så dukket en veldig autoritær sykepleier opp, og tvang i meg maten jeg jo hadde fått vedtak på at jeg skulle slippe. Hun stod over meg og sa gang på gang «Ida, du er så syk du! Åååå, så syk! Klarer du ikke spise saus på maten, slipper du ikke ut herifra! Se nå til å drikke opp epledrikken din også!»

Umyndiggjøring på verste nivå.

Det her er jo hersketeknikker satt i system, basert på skyld og skam.
Og dere kjenner jo til begrepet «institusjonalisert». Jeg husker selv hvor lett jeg gikk inn i rollen som «flink pasient», og hvor redd jeg var for sanksjoner.

Disse sanksjonene fikk jeg dessverre et ublidt møte med ved innleggelsen på Ahus. Mens de andre syke barna på barneavdelingen fikk is og tv-spill, fikk jeg strenge skjermtider og ekkel eplebasert næringsdrikke som jeg egentlig skulle få slippe. Spiste jeg maten for sakte, ble jeg fratatt tv-tid.

Hva slags signaler sender dette?

At som fysisk syk er det synd på deg og du fortjener omsorg og skal skjemmes bort, men som psykisk syk skal du disiplineres.
Noe så ille!

Off.
Jeg bruker å si, når folk påstår at kropp og psyke ikke henger sammen, at når du blir lei deg, da begynner jo noe i øynene dine å produsere veske, og det renner tårer ned.
Eller hva med gåsehud…?

Jeg tror det er dit samfunnet er på vei nå. At man ser mer sammenhengen mellom det psykiske og fysiske, hvor man ikke deler dette i to. Det tror jeg er hensiktsmessig, kanskje særlig ved psykiske lidelser.

La oss håpe dette!
-Så andre slipper å oppleve slik umyndiggjøring i helsevesenet som Åshild, jeg selv og sikkert mange andre har gjort.


Hva tenker dere lesere?
Har dere opplevd umyndiggjøring i helsevesenet?



Mitt møte med Supporterfrue II

Om mammapoliti og nettroll!

For 5 år siden hadde jeg tidenes korteste bloggkarriere.
Jeg skrev et humoristisk innlegg om sex i småbarnstilværelsen, og det tok mildt sagt av. Den sommeren mistet jeg til slutt telling på hvor mange delinger, likes, avisforsider og telefoner fra journalister innlegget førte til. Bloggen min lå på en solid 3. plass på blogg.no (den gangen var det der alle de store blogget), og jeg tjente faktisk litt cash på dette.
Supert for meg som har en drøm om å leve av og formidle!

Men «suksessen» hadde sin pris.
Daglig måtte jeg tåle trolling, diskriminering, sjikane og trusler om å melde meg til barnevernet.

Jeg la raskt ned bloggen…
-Og lot hetserne vinne over meg

Jeg blir da så imponert når jeg leser igjennom «Supporterfrue» sitt kommentarfelt, og hvordan hun klarer å heve seg over alt det usaklige og stå stødig når det stormer som verst.

…………………

Vi fortsetter der vi slapp sist (les her), og jeg er veldig spent på å høre mer om responsen Line Victoria får i sine kanaler. Da særlig hva hennes tanker er angående mammapoliti og nettroll.

Hun forteller om helt drøye og syke meldinger fra den gangen hun jobbet som programleder. Folk som tydelig hadde oppsøkt adressen hennes og liknende.
Allikevel er det det berømte mammapolitiet som fascinerer oss mest.

Kritikk har jeg fått som influencer, programleder og sånt i lange tider, men akkurat når du skal få barn…

Bare når du blir gravid og skal bli mamma…
-Da er det som det våkner en helt egen «klikk» på internettet. Det er som de kommer krypende ut fra under den steinen de ligger og råtner under, og bare fyrer løs. Og da er det ingen skrupler!

De er ikke en gang så smarte at de er anonyme!
Det er andre mammaer, med fullt navn, og i sine egne sosiale medier legger ut sånt som «vær den du er» og «gjør så godt du kan». Også går de da fra den lille lykkelige bobla si, og inn i mitt kommentarfelt for å skrive noe som de vet sårer.

Hva feiler det folk som er ute etter å ta andre mennesker?


Line Victoria forteller videre hvordan hun fikk tilbakemelding om at hun satte eget barn i fare under graviditeten gjennom et frisørbesøk.

Jeg var gravid, og jeg hadde vært hos frisøren og stripet håret. Da fikk jeg tilbakemelding på at «Herregud Line, du kommer til å bli en utrolig dårlig mor, fordi du har jo drept ungen din allerede. Du skal ikke stripe/farge håret når du er gravid».

Line Victoria ringte i panikk opp frisøren sin for å forsikre seg om at hun ikke hadde gjort noen skade på babyen sin. Det hadde hun for ordens skyld IKKE!
Som førstegangsgravid er man fryktelig sårbar, og jeg forstår derfor godt reksjonen hennes.

Velmenende råd er jo én ting, og Line Victoria sier hun er mottakelig for det, men måten man sier ifra på burde tenkes nøye igjennom. Dette gjelder i alle kommentarfelter og diskusjonsforumer. Vi grøsser mens vi snakker om hvordan for eksempel blogger Rannveig Heitmann har fått gjennomgå, blant annet når hun en gang la ut et innlegg med flotte sponsede negler, og mammapolitiet herjet i diskusjonsforumene.
Hun burde jo heller bruke pengene mere fornuftig, må vite!

Men noe som er helt krise, er at jeg har tatt meg selv i å være mammapoliti også! Jeg tåler jo ikke at folk skal fortelle meg hvordan jeg skal oppdra barnet mitt eller lage maten min, for eksempel. Tåler jo virkelig ikke det! Men jeg tok meg en gang i å fortelle min bonus-lillesøster om hvordan hun kunne sørge for at hennes sønn sov bedre om natta. Jeg hadde jo sovebaby, også var jeg liksom der og skulle fortelle henne hva hun burde gjøre og ikke gjøre i denne situasjonen.

Jeg kunne kjenne jeg svette oppover når jeg hørte meg selv, og hvordan jeg irettesatte hennes måte å være mor på. Jeg skammet meg sånn, at jeg måtte ringe og bare: «den samtalen vi hadde, den kan du bare styrke. Beklager. Unnskyld. Det var ikke meningen å irettesette deg og dine metoder»
……..

Der har vi vel alle gått på en smell?
Å tenke at måten vi selv gjør det på er den beste, og at vi da får passe på å informere andre mødre om våre geniale metoder.
-Ups!

Når det er sagt, så er det METODENE jeg selv reagerer på i kommentarfeltene når mammapolitiet kommer på besøk. Jeg hang meg særlig opp i én kommentar Line Victoria fikk da hun skrev at hun gledet seg til barnehageoppstart etter koronaens lockdown:

«Jeg håper virkelig ikke at du planlegger flere barn når du etter 3 uker med stengt barnehage lengter etter å få sendt datteren din tilbake i en barnehage full av potensielle smittebærere».

Dette er momshaming på helt ille nivå.


Ja!
Jeg hadde da hatt hjemmekontor OG underholdt en treåring i flere uker, og var så sliten. Jeg var lei av å ikke være en god mor og lei av å ikke være en god ansatt.
Det også da få slengt til seg noe sånt noe.
Hvem er det som får seg til å skrive dette?


Line Victoria opplever også å bli disset fordi hun gir barnet sitt pølse med ketchup, og tar lettvinte løsninger. Da kan jeg trøste henne med at dette faktisk er noe jeg virkelig beundrer henne for.

Ta det fra ei (altså meg) som knasker antidepressiva for å komme seg etter et heavy møte med veggen, fordi alt skulle være så gjennomført og perfekt:
Drit i fasaden, hvordan du tror du burde være som mamma, kone eller liknende og lev mer i nuet ❤


Når det er sagt.
Husk også at du og jeg som sitter bak tastaturet og fyrer løs i andres kommentarfelter har et ansvar. Vi må rett og slett oppføre oss ordentlig!
…….

Selv om jeg synes Line Victoria er et forbilde i SoMe, kan faktisk hun og andre influencere også bæsje litt på leggen i blant. Da er det viktig at man tar til seg den konstruktive kritikken, og lytter til følgerne sine. Les mer om reklame-bommerter og hva vi synes om influencere som sensurerer kommentarfeltet sitt neste uke.


Bloggen til denne kula dama finner du her

//Spons//
Tusen takk til Phat Lab Music for lån av lokale til denne fine praten!

-Og en stor takk til fotograf Elisabeth som hang med oss og knipset denne dagen. Nettsiden hennes finner du her

Hun er også på instagram under navnet @fotograf_elisabeth

Når fysiske traumer blir til psykiske smerter I

Glenn Edward Smith om den grusomme ulykken!

Det vi opplever gjennom livet, er med på å forme oss som mennesker. Både små og store hendelser. For noen kan disse opplevelsene bli alvorlige traumer som fester seg, endrer hvordan vi fungerer i vår hverdag og som trekker oss langt ned i mørket.

Disse opplevelsene kan være psykiske traumer i form av ting vi har opplevd, eller ikke opplevd. Psykisk vold, eller mangel på omsorg er eksempler på disse to.

Man kan også oppleve at fysiske traumer fører til psykiske smerter. Dette har dagens gjest kjent på selv, og han deler åpenhjertig og brutalt fra sitt liv og eget sykdomsforløp.

………………..

Youtubevideoen er voldsom, og gir en grøsninger nedover ryggen. Jeg er spent på å høre hvordan man kommer fra noe sånt i live, både fysisk og psykisk.


Jeg har gått igjennom en del fysiske traumer gjennom hele livet, mest fordi jeg er uforsiktig og rir hest, som er en farlig kombo. Men jeg har også hatt smittsom hjernehinnebetennelse og tarmslyng, i tillegg til hundrevis av fall fra hest.
Mange skader, særlig hodeskader.


I 1997 opplevde jeg denne alvorlige ulykken i et hesteløp i Tyskland.
Jeg hadde store forventninger til løpet, og gledet meg veldig.


Så skjer det som ikke skulle skje. Hesten dør av hjertestans over nest siste hinder. Glenn blir plantet med hodet først ned i bakken, i 65 km/t. I tillegg får han en 600-kilos hest over seg, som blir liggende å sparke han i dødskramper. 8 spark får Glenn i hodet, fra en hest med aluminiumsko.
Hvordan kan man komme fra noe sånt i live?

Legene i Tyskland sa at 100/100 dør av det, så jeg er litt usikker på hva jeg er for noe.

Jeg var stappfull av adrenalin, og ingenting gjorde vondt.
Når jeg ligger der, og de forsøker å dra meg frem fra under hesten, griner jeg.
Men det er fordi jeg er lei meg for at hesten er død.  


Ingenting gjorde vondt, sier Glenn, men kroppen hadde det egentlig veldig vondt.
Han ble lagt i kunstig koma med følgende skader:


Ryggen brakk på tre steder (hvilket har ført til at jeg nå er 4 cm kortere enn før ulykken), brudd i nakken, brakk 12 ribben, den ene lungen kollapset mens den andre punkterte, skulder ut av ledd, rev av øyelokkene, begge netthinnene løsnet fra øyeeplet og knuste nesa.

Det var også store hodeskader, indre blødninger og bukspyttkjertelen ble ødelagt.

Glenn forteller videre om helvetet han måtte igjennom i kunstig koma. Han sier at man vanligvis ikke skal legges i kunstig koma ved slike hodeskader, men han ville ikke overlevd uten.  

Da de forsøkte å vekke meg igjen, våknet jeg ikke. Jeg ble heller liggende i en diffus tilstand i 2 døgn hvor jeg hallusinerte de verste tingene du kan tenke deg. Dine verste mareritt, ever.

Han forteller om de grusomme hallusinasjonene hvor han drepte foreldrene og datteren sin, mens han til slutt drepte seg selv. Alt virket realistisk.

Jeg husker lite fra den tiden, men jeg husker dette ned til den minste detalj.

Glenn forklarer videre hvordan det opplevdes i denne psykosen. Det var kaldt, og han beskriver en pressende følelse hvor det kjentes ut som gravitasjonen var tyngre enn i virkeligheten.

Man klarer ikke å tenke klart. Man føles programmert.
-akkurat slik som jeg var i disse hallusinasjonene.

Alt var tilbakevendende, hvor jeg hele tiden havnet tilbake i et spill, hvor man på en måte ikke klarte å komme seg til neste level. Hjernen ble operert inn i ny kropp, og oppdragene skulle fortsette. Dette opplevde jeg sikkert 1000-2000 ganger. Det samme om og om igjen.


Da han våknet på ordentlig etter de to grusomme døgnene i denne tilstanden, drar han ut EKG’en, og idet sykepleierne kommer inn og skal frigjøre han fra laknene som holder han fast, går han til angrep.

Jeg slår ned 4-5 av dem. Legen som kommer til unnsetning, tar jeg tak i ørene på, og headbutter han flere ganger i ansiktet.

De lå lenger på sykehus enn meg.

Tyskerne reddet livet hans, og fikk han opp på bena igjen. Med seg fra sykehuset hadde han en tykk perm om oppfølgingen han ville trenge. For selvfølgelig vil man ha behov for omfattende hjelp både fysisk og psykisk etter noe sånt. Denne mappen ble levert det norske helsevesenet, men den eneste oppfølgingen han fikk var 3-4 uker fysioterapi.
Ikke noe mer…
…….

Dette er rått og brutalt, og det er ikke rart man sliter i etterkant av slike traumer. Særlig når man ikke får den hjelpen man trenger.
Imidlertid tok det faktisk flere år før knekken kom og PTSD’en gjorde seg til syne.
Les mer om Glenns historie og videre sykdomsforløp neste uke.

Glenn deler ufiltrert sin historie, og tar opp viktige temaer på instagramprofilen @lifeofthesmithwithptsd

Mitt møte med Supporterfrue I

Om gråblogging og det helt normale!
undefined

Når det rosa var som rosa’est og alt var picture perfect, kom fantastiske Line Victoria, aka Supporterfrue, inn som et friskt pust i bloggverden! I tillegg til å være god underholdning med stor «bjuda på»- faktor, var det så godt at noen endelig ga et innblikk i en usensurert normalitet. Jeg har fulgt hennes ablegøyer, men også dype reflekterte skildringer fra livet i mange år. Det var derfor stor stas å få snakke med selveste Supporterfrua om blant annet gråblogging, livet, mammapoliti og nettroll.
…………………

Jeg sitter lutter øre, mens Line Victoria starter å fortelle om bakgrunnen for oppstart av bloggen, og hvorfor hun valgte en annen tilnærming enn den typiske blogger på denne tiden.


Jeg er en helt vanlig mamma, som tilfeldigvis liker å bjuda på, og som ikke har så veldig masse sperrer. Det florerer jo av instagramkontoer, bloggere og liknende som lever det perfekte livet, med den perfekte mannen, det perfekte huset og de perfekte barna. Der er jo ikke jeg i det hele tatt!


Da jeg ble gravid, fant jeg ut at det er jo INGEN som snakker om hemoroider, strekkmerker og sånn i skjønn forening
-noe som er helt vanlig i løpet av en graviditet.

Jeg fulgte jo bloggere som la ut gravidbilder med blomster rundt, med mannen som kysset magen sin og sånt, og jeg tenkte bare:

Det MÅ jo for faen finnes en motsats til dette her!?
Hvor er alle de normale damene?

Da tenkte jeg…

-At da får jeg bli en sånn gråblogger som tør å si høyt hvordan det virkelig er!

Fantastisk!
-Men hvordan har responsen på dette vært?


Jeg opplever at jeg har veldig lojale gode følgere, som kjenner seg igjen.
Mine følgere går ikke inn på mine kanaler for å bli inspirert…
Det tror jeg ikke.


Kanskje mer for «trøst» og fellesskap?

Ja!
De er nok litt sånn:

«Ja, akkurat sånn er det! Så deilig, at hun sier det akkurat som det er».

Dette har jo gjort at jeg har et veldig godt forhold til følgerne mine. Og jeg på min side må jo da være bevisst på at jeg for eksempel ikke retusjerer bildene mine, eller legger ut juks og fanteri. Det kan jeg ikke gjøre, for det ville være dårlig gjort ovenfor mine følgere!

Både jeg og Line Victoria er enige i at det må være fantastisk å legge lista der. Å ikke trenge knipsing av 100 bilder for å finne det ene perfekte. Ingen har da forventninger til at innhold som legges ut skal være fra et strøkent hus, eller utseende on fleek.
-Og som Line Victoria sier:

Det er veldig deilig å være helt normal i sosiale medier!

Kanskje er jeg for normal i blant også, for jeg får litt tilbakemeldinger fra venner og sånn som bare: MÅ du fortelle alle at du har hemoroider, liksom?
Men jo…dette MÅ jeg faktisk gjøre.

-Og jeg takker på vegne av alle oss med rævhølet fullt!


Haha, ja!
Men jeg gleder meg til den dagen kanskje Caroline Berg Eriksen eller liknende legger ut at «ja, jeg fikk faktisk hemoroider under graviditeten».

For når hun på bloggen selger det inn som noe skikkelig positivt og bra at hun ikke fikk noen rifter…
At hun var en veldig BRA fødekvinne som ikke fikk rifter og ikke måtte sys…
Da tenkte jeg bare «hva er det jeg sitter her og leser?» Jeg visste jo at jeg kom til å revne herifra til månen, liksom, for det gjør de fleste.
Jeg kjente at her måtte jeg bare ta en for laget!

Det har de siste årene blitt ganske poppis i sosiale medier å vise realiteten, men Line Victoria er ikke sånn umiddelbart imponert over dette.

For mange som skal vise realiteten…det er jo perfekt allikevel. De bruker FILTER når de skal presentere det virkelige liv. Instagramkontoen dems er så ryddig og pen, og rotet er juks, liksom. De faker normal!
-Og det er ikke lov!

Dessverre er det litt sånn i influencer-verden at det er ytterpunktene i den ene eller andre enden av skalaen som høres. De helt vanlige, sånne som folk flest, har typ 20 lesere om dagen og blir ikke sett. Personlig synes Line Victoria disse helt normale, midt på skalen er flott å følge, da det er befriende med det vanlige. Vi er veldig enige i at det er nok av det glamorøse og filter-pregede på instagram.
…….

Selv om jeg synes hun her er en deilig motsats til alt det rosa og perfekte, er ikke alle som er innom bloggen hennes like fan. Neste uke kan du lese om mammapolitiet og nettroll, og her har vi begge noen ekstreme historier å komme med.

undefined

Bloggen til denne kula dama finner du her

//Spons//
Tusen takk til Phat Lab Music for lån av lokale til denne fine praten!

-Og en stor takk til fotograf Elisabeth som hang med oss og knipset denne dagen. Nettsiden hennes finner du her

Hun er også på instagram under navnet @fotograf_elisabeth